Joel 1

1 Herrens ord som kom til Joel Petuelsson.

The word of the LORD that came to Joel the son of Pethuel.

2 Gjev gaum åt dette, de som gamle er. Og lyd på det kvar som bur i landet! Hev sovore hendt i dykkar tid, eller i dykkar fedra-tid?

Hear this, ye old men, and give ear, all ye inhabitants of the land. Hath this been in your days, or even in the days of your fathers?

3 Fortel det til dykkar born, og dykkar born til sine born, og deira born til ei ætt som kjem!

Tell ye your children of it, and [let] your children [tell] their children, and their children another generation.

4 Det som gnagaren leivde, åt grashoppen upp. Det som grashoppen leivde, åt bitaren upp. Det som bitaren leivde, åt etaren upp.

That which the palmerworm hath left hath the locust eaten; and that which the locust hath left hath the cankerworm eaten; and that which the cankerworm hath left hath the caterpiller eaten.

5 Vakna, de drukne, og gråte, jamra, vindrikkarar alle! For druvesafti er rivi dykk frå munn.

Awake, ye drunkards, and weep; and howl, all ye drinkers of wine, because of the new wine; for it is cut off from your mouth.

6 Eit folk hev fare yver landet mitt, veldugt og utan tal, med tenner som løvetenner, dei jakslar som løvor hev.

For a nation is come up upon my land, strong, and without number, whose teeth [are] the teeth of a lion, and he hath the cheek teeth of a great lion.

7 Vintrei mine er tynte og fiketre brotne ned, dei hev flekt deim reint og hivt deim, det heng kvite greiner på.

He hath laid my vine waste, and barked my fig tree: he hath made it clean bare, and cast [it] away; the branches thereof are made white.

8 Klaga som ei møy som syrgjeklædd gjeng yver sin ungdoms brudgom.

Lament like a virgin girded with sackcloth for the husband of her youth.

9 Grjon- og drykkoffer er kvorvne frå Herrens hus, prestarne syrgjer, Herrens tenarar.

The meat offering and the drink offering is cut off from the house of the LORD; the priests, the LORD’s ministers, mourn.

10 Åkrar er øydde, jordi jamrar. For øydt er kornet, vinsafti magtlaus, oljen er kvorven.

The field is wasted, the land mourneth; for the corn is wasted: the new wine is dried up, the oil languisheth.

11 Bonden er magtstolen, vindyrkar rådlaus for kveite og bygg, grøda på marki er tynt.

Be ye ashamed, O ye husbandmen; howl, O ye vinedressers, for the wheat and for the barley; because the harvest of the field is perished.

12 Vintre er mergstolne, fiketre folna. Granattre og palma og apall, alle tre hev turka burt. Ja, fagnaden er stolen frå mannaheim.

The vine is dried up, and the fig tree languisheth; the pomegranate tree, the palm tree also, and the apple tree, [even] all the trees of the field, are withered: because joy is withered away from the sons of men.

13 Syrgjeklædde klage, de prestar! Jamra dykk, de som tener ved altaret! Gakk inn og vake syrgjeklædde, de min Guds tenarar! For burte frå dykkar Guds hus er grjon- og drykkoffer.

Gird yourselves, and lament, ye priests: howl, ye ministers of the altar: come, lie all night in sackcloth, ye ministers of my God: for the meat offering and the drink offering is withholden from the house of your God.

14 Lys ut fasta og heilag samling, få dei gamle i hop, ja alle som bur i landet, til Herren, dykkar Guds hus! Til Herren de ropa må.

Sanctify ye a fast, call a solemn assembly, gather the elders [and] all the inhabitants of the land [into] the house of the LORD your God, and cry unto the LORD,

15 Å hå for ein dag! Nær er Herrens dag. Som vald ifrå Allvald han kjem.

Alas for the day! for the day of the LORD [is] at hand, and as a destruction from the Almighty shall it come.

16 Strauk ikkje maten burt med me såg på, frå Guds hus gleda og frygd?

Is not the meat cut off before our eyes, [yea], joy and gladness from the house of our God?

17 Kornet turkar burt under jordskorpa. Tome er buri, lødorne øydest. Ja, kornet turkar burt.

The seed is rotten under their clods, the garners are laid desolate, the barns are broken down; for the corn is withered.

18 Kor buskapen rautar! Rådlaus er kvar bøling; for ikkje beite dei finn, sauerne jamvel lyt bøta.

How do the beasts groan! the herds of cattle are perplexed, because they have no pasture; yea, the flocks of sheep are made desolate.

19 Til deg, Herre, ropar eg. For elden han åt hamni på heidi, og logen leika i ved og i tre.

O LORD, to thee will I cry: for the fire hath devoured the pastures of the wilderness, and the flame hath burned all the trees of the field.

20 Jamvel dyri i marki etter deg mun stynja, for turre er bekkjefari. Og elden han åt hamni på heidi.

The beasts of the field cry also unto thee: for the rivers of waters are dried up, and the fire hath devoured the pastures of the wilderness.