Jobs 7
1 Ja, mannen hev ein strid på jordi; hans dagar gjeng som leigedagar.
"Isn't a man forced to labor on earth? Aren't his days like the days of a hired hand?
2 Som trælen lengtar etter skugge, og leigekar på løni ventar,
As a servant who earnestly desires the shadow, as a hireling who looks for his wages,
3 so fekk eg månader av vonbrot og næter fulle utav møda.
so am I made to possess months of misery, wearisome nights are appointed to me.
4 Eg segjer når eg gjeng til kvile: «Når skal eg atter standa upp?» Og kvelden vert so lang, so lang: Eg ligg uroleg alt til dagsprett.
When I lie down, I say, 'When shall I arise, and the night be gone?' I toss and turn until the dawning of the day.
5 Og makk og sår min likam dekkjer, og hudi skorpnar og bryt upp att.
My flesh is clothed with worms and clods of dust. My skin closes up, and breaks out afresh.
6 Mi tid fer snøggar’ enn ein skutel, og ho kverv utan nokor von.
My days are swifter than a weaver's shuttle, and are spent without hope.
7 Hugs på: mitt liv er som ein pust; mitt auga ser’kje lukka meir.
Oh remember that my life is a breath. My eye shall no more see good.
8 Snart er eg løynd for alle augo; du fåfengt stirer etter meg.
The eye of him who sees me shall see me no more. Your eyes shall be on me, but I shall not be.
As the cloud is consumed and vanishes away, so he who goes down to Sheol shall come up no more. (Sheol h7585)
10 snur ei attende til sitt hus; hans heimstad kjenner han’kje meir.
He shall return no more to his house, neither shall his place know him any more.
11 Difor vil’kje munnen stagga, men tala i min djupe hugverk og klaga i mi sjælenaud.
"Therefore I will not keep silent. I will speak in the anguish of my spirit. I will complain in the bitterness of my soul.
12 Er eg eit hav, er eg ein drake, med di du vaktar so på meg?
Am I a sea, or a sea monster, that you put a guard over me?
13 Eg tenkjer: «Lægjet skal meg lindra, og sengi letta suti mi» -
When I say, 'My bed shall comfort me. My couch shall ease my complaint;'
14 då skræmer du meg upp med draumar, og støkkjer meg med ville syner,
then you scare me with dreams, and terrify me through visions:
15 so at eg heller ville kjøvast, ja døy, enn vera slik ei beingrind.
so that my soul chooses strangling, death rather than my bones.
16 D’er nok! Eg liver ikkje æveleg; Haldt upp! Mitt liv er som ein pust.
I loathe my life. I do not want to live forever. Leave me alone, for my days are but a breath.
17 Kva er ein mann, at du han vyrder og retter tanken din på honom,
What is man, that you should magnify him, that you should set your mind on him,
18 heimsøkjer honom kvar ein morgon, ransakar honom kvar ei stund?
that you should visit him every morning, and test him every moment?
19 Når tek du frå meg auga ditt? Meg slepper med eg svelgjar råken?
How long will you not look away from me, nor leave me alone until I swallow down my spittle?
20 Hev eg gjort synd, kva gjer eg deg, du som på mannen vaktar stødt? Kvi hev du meg til skiva valt? So eg hev vorte meg ei byrd?
If I have sinned, what do I do to you, you watcher of men? Why have you set me as a mark for you, so that I am a burden to myself?
21 Kvi gjev du ikkje syndi til? Kvi ansar du på mine brot? No sig eg snart i moldi ned; og leitar du, so er eg burte.»
Why do you not pardon my disobedience, and take away my iniquity? For now shall I lie down in the dust. You will seek me diligently, but I shall not be."
