Jobs 39
1 Steingeiti, veit du når ho kidar? Vaktar du riderne åt hindi?
Numquid nosti tempus partus ibicum in petris, vel parturientes cervas observasti?
2 Tel måna’rne dei gjeng med unge, og kjenner du deira fødetid?
Dinumerasti menses conceptus earum, et scisti tempus partus earum?
3 Dei bøygjer seg, fø’r sine ungar, so er det slutt med deira rider.
Incurvantur ad foetum, et pariunt, et rugitus emittunt.
4 På marki kidi veks seg store, spring burt og kjem’kje att til deim.
Separantur filii earum, et pergunt ad pastum: egrediuntur, et non revertuntur ad eas.
5 Kven let villasnet renna fritt, tok bandet av det skjerre dyr,
Quis dimisit onagrum liberum, et vincula eius quis solvit?
6 som eg gav øydemark til heim, den salte steppa til ein bustad?
Cui dedi in solitudine domum, et tabernacula eius in terra salsuginis.
7 Det lær åt byen med sitt ståk, slepp høyra skjenn frå drivaren.
Contemnit multitudinem civitatis, clamorem exactoris non audit.
8 Det finn seg beite millom fjell, og leitar upp kvart grøne strå.
Circumspicit montes pascuae suae, et virentia quaeque perquirit.
9 Skal tru villuksen vil deg tena, og natta yver ved di krubba?
Numquid volet rhinoceros servire tibi, aut morabitur ad praesepe tuum?
10 Kann du til fori honom tøyma, horvar han dalar etter deg?
Numquid alligabis rhinocerota ad arandum loro tuo? aut confringet glebas vallium post te?
11 Lit du på honom for hans styrke? Og yverlet du han ditt arbeid?
Numquid fiduciam habebis in magna fortitudine eius, et derelinques ei labores tuos?
12 Trur du han til å føra grøda heim og draga henne inn i løda?
Numquid credes illi quod sementem reddat tibi, et aream tuam congreget?
13 Struss-hoa flaksar kåt med vengen, men viser fjør og veng morskjærleik?
Penna struthionis similis est pennis herodii, et accipitris.
14 Nei, ho legg sine egg på jordi, og let so sanden verma deim;
Quando derelinquit ova sua in terra, tu forsitan in pulvere calefacies ea?
15 ho gløymer at ein fot kann treda og villdyr trakka deim i kras.
Obliviscitur quod pes conculcet ea, aut bestia agri conterat.
16 Hardt fer ho åt med sine ungar, som var dei ikkje hennar eigne; for fåfengt stræv ho ikkje ræddast.
Duratur ad filios suos quasi non sint sui, frustra laboravit nullo timore cogente.
17 For Gud let henne gløyma visdom, han ei tiletla henne vit.
Privavit enim eam Deus sapientia, nec dedit illi intelligentiam.
18 Men når ho baskar seg i veg, ho lær åt både hest og mann.
Cum tempus fuerit, in altum alas erigit: deridet equum et ascensorem eius.
19 Skal tru um du gjev hesten kraft og klæder halsen hans med mån?
Numquid praebebis equo fortitudinem, aut circumdabis collo eius hinnitum?
20 Let du han som grashoppen springa alt med han frøser skræmeleg.
Numquid suscitabis eum quasi locustas? gloria narium eius terror.
21 Glad i si kraft han marki skrapar og fer so fram mot væpna flokk.
Terram ungula fodit, exultat audacter: in occursum pergit armatis.
22 Han urædd er og lær åt rædsla, for sverdet ei han vender um,
Contemnit pavorem, nec cedit gladio.
23 det skranglar pilhus yver honom, det blenkjer spjot til styng og skot.
Super ipsum sonabit pharetra, vibrabit hasta et clypeus.
24 Med ståk og bråk han slukar jordi, ustyrleg når stridsluren gjeng.
Fervens et fremens sorbet terram, nec reputat tubae sonare clangorem.
25 Han kneggjar: «Hui!» når luren læt, han verar striden langan leid, med skrik frå hovdingar og herrop!
Ubi audierit buccinam, dicit: Vah, procul odoratur bellum, exhortationem ducum, et ululatum exercitus.
26 Flyg hauken upp ved ditt forstand og spilar vengjerne mot sud?
Numquid per sapientiam tuam plumescit accipiter, expandens alas suas ad Austrum?
27 Stig ørnen høgt av di du byd, og byggjer reiret sitt i høgdi?
Numquid ad praeceptum tuum elevabitur aquila, et in arduis ponet nidum suum?
28 Han bur på berg og held seg der, på kvasse tind og høge nut.
In petris manet, et in praeruptis silicibus commoratur, atque inaccessis rupibus.
29 Derfrå han spæjar etter mat, hans augo yver viddi skodar.
Inde contemplatur escam, et de longe oculi eius prospiciunt,
30 Hans ungar gløypar i seg blod; der det finst lik, der er han og.»
Pulli eius lambent sanguinem: et ubicumque cadaver fuerit, statim adest.
