Jobs 11
1 Då tok Sofar frå Na’ama til ords og sagde:
Then responded Zophar the Naamathite, and said: —
2 «Skal slik ei svalling ei få svar? Skal slik ein storpratar få rett?
Should, the multitude of words, not be answered? Or should, a man full of talk, be justified?
3 Skal menner for din ordflaum tegja? Skal du få spotta utan skjemsla?
Shall, thy pratings, cause men to hold their peace? When thou hast mocked, shall there be none to put thee to shame?
4 Du segjer: «Rein er læra mi, eg skuldfri er i dine augo.»
Since thou hast said, Right is my doctrine, and pure am I in his eyes.
5 Men dersom berre Gud vil tala og opna munnen sin mot deg,
But, in very deed, oh that GOD would speak, that he would open his lips with thee:
6 og syna deg sin løynde visdom, kor han eig vit i dobbelt mål! Då skulde du nok skyna at Gud gjev deg noko til av syndi.
That he would declare to thee the secrets of wisdom, for they are double to that which actually is, —Know then that GOD could bring into forgetfulness for thee, a portion of thine iniquity.
7 Skal tru Guds tankedjup du kjenner? Hev du nått fram til Allvalds grensa?
The hidden depth of GOD canst thou discover? Or, unto the furthest limit of the Almighty, canst thou attain?
The heights of the heavens, what canst thou do? Depths deeper than hades, what canst thou know? (Sheol h7585)
9 Lenger enn jordi strekkjer seg og breidare enn havet sjølv.
Longer than the earth, is the measure thereof, and broader than the sea.
10 Når han skrid fram og legg i lekkjor, stemnar til doms, kven stoggar honom?
If he sweep on, or shut up, or call together, Who then shall hinder him?
11 Han kjenner deim som talar lygn; han ser den falske utan leiting.
For, he, knoweth men of falsity, and seeth iniquity, and him that doth not diligently consider.
12 Det tome hovud fær forstand, og asenfolen vert til mann.
But, an empty person, will get sense, when, a wild ass’s colt, is born a man!
13 Men vil du bu ditt hjarta rett og henderne mot honom breida
If, thou, hast prepared thy heart, and wilt spread forth, unto him, thy hands—
14 og halda svik frå handa di og urett burte frå ditt tjeld,
If, iniquity, be in thy hand, Put it far away, and let there not dwell in thy tents perversity,
15 då kann du lyt’laust hovud lyfta, då stend du fast og ræddast ikkje;
Surely, then, shalt thou lift up thy face free from blemish, and shalt be established, and not fear.
16 då kann du gløyma all di møda, liksom ei elv som framum rann.
For, now, shalt thou forget, sorrow, Like waters passed away, shalt thou remember it.
17 Klårar’ enn dagen stend ditt liv, og myrkret vert til morgongråe;
Above high noon, shall rise life’s continuance, Darkness, like a morning, shall appear,
18 då er du trygg, då hev du von, du ottelaus til kvile gjeng.
And thou shalt he confident, that there is hope, and, when thou hast searched, securely shalt thou lie down;
19 Du ligg, og ingen upp deg skræmer, og mange vil deg gjerne tekkjast.
And shalt rest, with none to put thee in terror, —and many shall entreat thy favour.
20 Men augo veiknar på dei vonde; dei hev’kje nokor tilflugt meir, men ventar på å anda ut.»
But, the eyes of the lawless, shall fail, —and, place of refuge, shall have vanished from them, and, their hope, be a breathing out of life.
