Jobs 10
1 Mi sjæl er leid av livet mitt, eg gjev mi klaga lause taumar, vil tala i min såre hugverk.
Tædet animam meam vitæ meæ, dimittam adversum me eloquium meum, loquar in amaritudine animæ meæ.
2 Til Gud eg segjer: «Døm meg ikkje; seg kvifor du imot meg strider!
Dicam Deo: Noli me condemnare: indica mihi cur me ita iudices.
3 Finn du det godt å gjera vald, og øyda upp ditt eige verk, men lysa yver gudlaust råd?
Numquid bonum tibi videtur, si calumnieris me, et opprimas me opus manuum tuarum, et consilium impiorum adiuves?
4 Er auga ditt av kjøt og blod? Ser du som menneskje plar sjå?
Numquid oculi carnei tibi sunt: aut sicut videt homo, et tu videbis?
5 Er dine dagar mennesk-dagar? Er dine år lik mannsens år?
Numquid sicut dies hominis dies tui, et anni tui sicut humana sunt tempora,
6 Med di mitt brot du leitar upp, og granskar etter syndi mi,
Ut quæras iniquitatem meam, et peccatum meum scruteris?
7 endå du veit eg er uskuldig, og ingen bergar or di hand.
Et scias quia nihil impium fecerim, cum sit nemo qui de manu tua possit eruere.
8 Di hand hev skapt og dana meg fullt ut, og no vil du meg tyna?
Manus tuæ fecerunt me, et plasmaverunt me totum in circuitu: et sic repente præcipitas me?
9 Hugs på, du forma meg som leir; no gjer du atter meg til mold!
Memento quæso quod sicut lutum feceris me, et in pulverem reduces me.
10 Som mjølk du let meg renna ut og let meg stivna liksom ost;
Nonne sicut lac mulsisti me, et sicut caseum me coagulasti?
11 Du klædde meg med hud og kjøt, fleitta bein og senar saman.
Pelle et carnibus vestisti me: ossibus et nervis compegisti me.
12 Du gav meg både liv og miskunn, og verna um mitt andedrag.
Vitam et misericordiam tribuisti mihi, et visitatio tua custodivit spiritum meum.
13 Men dette du i hjarta gøymde, eg veit det var i din tanke;
Licet hæc celes in corde tuo, tamen scio quia universorum memineris.
14 Du vakta på meg um eg synda; du gav meg ikkje til mitt brot;
Si peccavi, et ad horam pepercisti mihi: cur ab iniquitate mea mundum me esse non pateris?
15 um eg var skuldig, usæl eg! Um skuldfri, tord’ eg ei meg briska, av skjemsla mett, med naud for augom;
Et si impius fuero, væ mihi est: et si iustus, non levabo caput, saturatus afflictione et miseria.
16 For då du jaga meg som løva og let meg atter under sjå,
Et propter superbiam quasi leænam capies me, reversusque mirabiliter me crucias.
17 du førde nye vitne mot meg og harmast endå meir på meg og sende mot meg her på her.
Instauras testes tuos contra me, et multiplicas iram tuam adversum me, et pœnæ militant in me.
18 Kvi drog du meg or morsliv fram? Kvi fekk eg ikkje usedd døy,
Quare de vulva eduxisti me? qui utinam consumptus essem ne oculus me videret.
19 lik ein som aldri til hev vore, og vart i grav frå morsliv lagt?
Fuissem quasi non essem, de utero translatus ad tumulum.
20 Er ikkje mine dagar få? Haldt upp! Slepp meg, so eg litt glad kann verta,
Numquid non paucitas dierum meorum finietur brevi? dimitte ergo me, ut plangam paululum dolorem meum:
21 fyrr eg gjeng burt, og kjem’kje att, til myrkre land med daudeskugge,
Antequam vadam et non revertar, ad terram tenebrosam, et opertam mortis caligine:
22 eit land so myrkt som svarte natti, med daudeskugge og vanskipnad, der dagsljoset er som myrke natt!»»
Terram miseriæ et tenebrarum, ubi umbra mortis, et nullus ordo, sed sempiternus horror inhabitat.
