Jobs 10
1 Mi sjæl er leid av livet mitt, eg gjev mi klaga lause taumar, vil tala i min såre hugverk.
My soul is weary of my life; I will leave my complaint upon myself; I will speak in the bitterness of my soul.
2 Til Gud eg segjer: «Døm meg ikkje; seg kvifor du imot meg strider!
I will say to God, Do not condemn me; show me why thou contendest with me.
3 Finn du det godt å gjera vald, og øyda upp ditt eige verk, men lysa yver gudlaust råd?
Is it good to thee that thou shouldest oppress, that thou shouldest despise the work of thy hands, and shine upon the counsel of the wicked?
4 Er auga ditt av kjøt og blod? Ser du som menneskje plar sjå?
Hast thou eyes of flesh? or seest thou as man seeth?
5 Er dine dagar mennesk-dagar? Er dine år lik mannsens år?
Are thy days as the days of man? are thy years as man’s days,
6 Med di mitt brot du leitar upp, og granskar etter syndi mi,
That thou enquirest after my iniquity, and searchest after my sin?
7 endå du veit eg er uskuldig, og ingen bergar or di hand.
Thou knowest that I am not wicked; and there is none that can deliver out of thy hand.
8 Di hand hev skapt og dana meg fullt ut, og no vil du meg tyna?
Thy hands have made me and fashioned me in all my parts; yet thou dost destroy me.
9 Hugs på, du forma meg som leir; no gjer du atter meg til mold!
Remember, I beseech thee, that thou hast made me as the clay; and wilt thou bring me into dust again?
10 Som mjølk du let meg renna ut og let meg stivna liksom ost;
Hast thou not poured me out as milk, and curdled me like cheese?
11 Du klædde meg med hud og kjøt, fleitta bein og senar saman.
Thou hast clothed me with skin and flesh, and hast fenced me with bones and sinews.
12 Du gav meg både liv og miskunn, og verna um mitt andedrag.
Thou hast granted me life and favour, and thy care hath preserved my spirit.
13 Men dette du i hjarta gøymde, eg veit det var i din tanke;
And these things hast thou hid in thy heart: I know that this is with thee.
14 Du vakta på meg um eg synda; du gav meg ikkje til mitt brot;
If I sin, then thou markest me, and thou wilt not acquit me from my iniquity.
15 um eg var skuldig, usæl eg! Um skuldfri, tord’ eg ei meg briska, av skjemsla mett, med naud for augom;
If I be wicked, woe to me; and if I be righteous, yet will I not lift up my head. I am full of confusion; therefore see thou my affliction;
16 For då du jaga meg som løva og let meg atter under sjå,
For it increaseth. Thou huntest me as a fierce lion: and again thou showest thyself marvellous upon me.
17 du førde nye vitne mot meg og harmast endå meir på meg og sende mot meg her på her.
Thou renewest thy witnesses against me, and increasest thy indignation upon me; changes and war are against me.
18 Kvi drog du meg or morsliv fram? Kvi fekk eg ikkje usedd døy,
Why then hast thou brought me forth from the womb? O that I had given up the ghost, and no eye had seen me!
19 lik ein som aldri til hev vore, og vart i grav frå morsliv lagt?
I should have been as though I had not been; I should have been carried from the womb to the grave.
20 Er ikkje mine dagar få? Haldt upp! Slepp meg, so eg litt glad kann verta,
Are not my days few? cease then, and let me alone, that I may take comfort a little,
21 fyrr eg gjeng burt, og kjem’kje att, til myrkre land med daudeskugge,
Before I go to the place from which I shall not return, even to the land of darkness and the shadow of death;
22 eit land so myrkt som svarte natti, med daudeskugge og vanskipnad, der dagsljoset er som myrke natt!»»
A land of darkness, as darkness itself; and of the shadow of death, without any order, and where the light is as darkness.
