Jobs 10

1 Mi sjæl er leid av livet mitt, eg gjev mi klaga lause taumar, vil tala i min såre hugverk.

My soul is weary of my life; I will leave my complaint on myself; I will speak in the bitterness of my soul.

2 Til Gud eg segjer: «Døm meg ikkje; seg kvifor du imot meg strider!

I will say to God, Do not condemn me; show me why you contend with me.

3 Finn du det godt å gjera vald, og øyda upp ditt eige verk, men lysa yver gudlaust råd?

Is it good to you that you should oppress, that you should despise the work of your hands, and shine on the counsel of the wicked?

4 Er auga ditt av kjøt og blod? Ser du som menneskje plar sjå?

Have you eyes of flesh? or see you as man sees?

5 Er dine dagar mennesk-dagar? Er dine år lik mannsens år?

Are your days as the days of man? are your years as man’s days,

6 Med di mitt brot du leitar upp, og granskar etter syndi mi,

That you enquire after my iniquity, and search after my sin?

7 endå du veit eg er uskuldig, og ingen bergar or di hand.

You know that I am not wicked; and there is none that can deliver out of your hand.

8 Di hand hev skapt og dana meg fullt ut, og no vil du meg tyna?

Your hands have made me and fashioned me together round about; yet you do destroy me.

9 Hugs på, du forma meg som leir; no gjer du atter meg til mold!

Remember, I beseech you, that you have made me as the clay; and will you bring me into dust again?

10 Som mjølk du let meg renna ut og let meg stivna liksom ost;

Have you not poured me out as milk, and curdled me like cheese?

11 Du klædde meg med hud og kjøt, fleitta bein og senar saman.

You have clothed me with skin and flesh, and have fenced me with bones and sinews.

12 Du gav meg både liv og miskunn, og verna um mitt andedrag.

You have granted me life and favor, and your visitation has preserved my spirit.

13 Men dette du i hjarta gøymde, eg veit det var i din tanke;

And these things have you hid in your heart: I know that this is with you.

14 Du vakta på meg um eg synda; du gav meg ikkje til mitt brot;

If I sin, then you mark me, and you will not acquit me from my iniquity.

15 um eg var skuldig, usæl eg! Um skuldfri, tord’ eg ei meg briska, av skjemsla mett, med naud for augom;

If I be wicked, woe to me; and if I be righteous, yet will I not lift up my head. I am full of confusion; therefore see you my affliction;

16 For då du jaga meg som løva og let meg atter under sjå,

For it increases. You hunt me as a fierce lion: and again you show yourself marvelous on me.

17 du førde nye vitne mot meg og harmast endå meir på meg og sende mot meg her på her.

You renew your witnesses against me, and increase your indignation on me; changes and war are against me.

18 Kvi drog du meg or morsliv fram? Kvi fekk eg ikkje usedd døy,

Why then have you brought me forth out of the womb? Oh that I had given up the ghost, and no eye had seen me!

19 lik ein som aldri til hev vore, og vart i grav frå morsliv lagt?

I should have been as though I had not been; I should have been carried from the womb to the grave.

20 Er ikkje mine dagar få? Haldt upp! Slepp meg, so eg litt glad kann verta,

Are not my days few? cease then, and let me alone, that I may take comfort a little,

21 fyrr eg gjeng burt, og kjem’kje att, til myrkre land med daudeskugge,

Before I go from where I shall not return, even to the land of darkness and the shadow of death;

22 eit land so myrkt som svarte natti, med daudeskugge og vanskipnad, der dagsljoset er som myrke natt!»»

A land of darkness, as darkness itself; and of the shadow of death, without any order, and where the light is as darkness.