Jakobs 1
1 Jakob, Guds og Herren Jesu Kristi tenar, helsar dei tolv ætterne som er spreidde i framande land.
James, a servant of God and of the Lord Jesus Christ, to the twelve tribes which are scattered abroad, greeting.
2 Haldt det for berre gleda, mine brør, når de kjem ut i ymse freistingar,
My brothers, count it all joy when you fall into divers temptations;
3 etter di de veit at prøvingi av dykkar tru verkar tolmod!
Knowing this, that the trying of your faith works patience.
4 Men tolmodet må føra til fullkome verk, so de kann vera fullkomne og heile og ikkje vanta noko.
But let patience have her perfect work, that you may be perfect and entire, wanting nothing.
5 Men dersom nokon av dykk vantar visdom, so bede han Gud, han som gjev alle viljugt og utan vondord, og han skal få.
If any of you lack wisdom, let him ask of God, that gives to all men liberally, and upbraids not; and it shall be given him.
6 Men han må beda med tru og ikkje tvilande; for den som tvilar, er liksom havbåra, som vert rørd og rugga av vinden.
But let him ask in faith, nothing wavering. For he that wavers is like a wave of the sea driven with the wind and tossed.
7 For ikkje må det menneskjet tru at han skal få noko av Herren,
For let not that man think that he shall receive any thing of the Lord.
8 slik ein tvihuga mann, ustød på alle sine vegar.
A double minded man is unstable in all his ways.
9 Men den låge broren rose seg av sin høgleik,
Let the brother of low degree rejoice in that he is exalted:
10 og den rike av sin lågleik; for han skal kverva burt som blomen på graset:
But the rich, in that he is made low: because as the flower of the grass he shall pass away.
11 Soli gjekk upp med sin hite og gjorde graset turt, og blomen på det fall av, og hans fagre åsyn vart øydelagd. Soleis skal og den rike visna på sine vegar.
For the sun is no sooner risen with a burning heat, but it wither the grass, and the flower thereof falls, and the grace of the fashion of it perishes: so also shall the rich man fade away in his ways.
12 Sæl den mannen som held ut i freisting! for når han er prøvd, skal han få livsens kruna, som Gud hev lova deim som elskar honom.
Blessed is the man that endures temptation: for when he is tried, he shall receive the crown of life, which the Lord has promised to them that love him.
13 Ingen må segja når han vert freista: «Eg vert freista av Gud; » for Gud er ikkje freista av det vonde, og sjølv freistar han ingen.
Let no man say when he is tempted, I am tempted of God: for God cannot be tempted with evil, neither tempts he any man:
14 Men kvar ein vert freista når han vert dregen og lokka av si eigi lyst!
But every man is tempted, when he is drawn away of his own lust, and enticed.
15 sidan, når lysti vert med barn, ber ho synd; men når syndi er fullmogna, føder ho daude.
Then when lust has conceived, it brings forth sin: and sin, when it is finished, brings forth death.
16 Far ikkje vilt, mine kjære brør!
Do not err, my beloved brothers.
17 All god gåva og all fullkomi gåva kjem ovantil frå faderen til ljosi, han som det ikkje er umbrøyte ved eller skiftande skugge.
Every good gift and every perfect gift is from above, and comes down from the Father of lights, with whom is no ficklenss, neither shadow of turning.
18 Etter sin vilje hev han født oss ved sannings ord, so me skulde vera ei fyrstegrøde av hans skapningar.
Of his own will fathered he us with the word of truth, that we should be a kind of first fruits of his creatures.
19 Det veit de, kjære brør! Men kvart menneskje vere snar til å høyra, sein til å tala, sein til vreide,
Why, my beloved brothers, let every man be swift to hear, slow to speak, slow to wrath:
20 for ein manns vreide verkar ikkje det som er rett for Gud.
For the wrath of man works not the righteousness of God.
21 Legg difor av all ureinskap og alt som er att av vondskap, og tak med spaklynde imot ordet som er innplanta i dykk, og som er megtigt til å frelsa sjælerne dykkar!
Why lay apart all filthiness and superfluity of naughtiness, and receive with meekness the engrafted word, which is able to save your souls.
22 Men vert slike som gjer etter ordet og ikkje berre høyrer det og dermed dårar dykk sjølve!
But be you doers of the word, and not hearers only, deceiving your own selves.
23 For dersom nokon høyrer ordet og ikkje gjer etter det, då er han lik ein mann som skodar sitt naturlege andlit i ein spegel;
For if any be a hearer of the word, and not a doer, he is like to a man beholding his natural face in a glass:
24 han skoda seg sjølv og gjekk burt og gløymde straks korleis han såg ut.
For he beholds himself, and goes his way, and straightway forgets what manner of man he was.
25 Men den som ser inn i fridomens fullkomne lov og held ved med det, so han ikkje vert ein gløymsam tilhøyrar, men ein som gjer gjerningi, han skal vera sæl i si gjerning.
But whoever looks into the perfect law of liberty, and continues therein, he being not a forgetful hearer, but a doer of the work, this man shall be blessed in his deed.
26 Dersom nokon meiner at han er ein gudsdyrkar, og ikkje tøymer tunga si, men dårar sitt eige hjarta, hans gudsdyrking er fåfengd.
If any man among you seem to be religious, and bridles not his tongue, but deceives his own heart, this man’s religion is vain.
27 Ei rein og lytelaus gudsdyrking for Gud og Faderen er dette: å sjå til faderlause og enkjor i deira trengsla, å halda seg sjølv uflekka av verdi.
Pure religion and undefiled before God and the Father is this, To visit the fatherless and widows in their affliction, and to keep himself unspotted from the world.
