Esaias 42

1 Sjå min tenar som eg styd, min utvalde som eg elskar! Honom gjev eg anden min, rett han førar ut til folki.

Jacob is my servant, I will help him: Israel is my chosen, my soul has accepted him; I have put my Spirit upon him; he shall bring forth judgment to the Gentiles.

2 Ikkje mun han ropa, skrika, ei på gata bruka mælet.

He shall not cry, nor lift up [his voice], nor shall his voice be heard without.

3 Brostne røyrstrå ei han bryt, sløkkjer ei den veik som gløder, trufast ber han retten ut.

A bruised reed shall he not break, and smoking flax shall he not quench; but he shall bring forth judgment to truth.

4 Ei han veiknar, ei han brotnar fyrr han rett på jord fær setja, øyer ventar på hans lov.

He shall shine out, and shall not be discouraged, until he have set judgment on the earth: and in his name shall the Gentiles trust.

5 Soleis talar Herren Gud, som hev himmeln skapt og utspent, jordi lagt med vokstrar på, gjeve folk på henne ande, andedrag åt deim der ferdast:

Thus saith the Lord God, who made the heaven, and established it; who settled the earth, and the things in it, and gives breath to the people on it, and spirit to them that tread on it:

6 Eg, Herren, hev deg i rettferd kalla, eg tok deg i handi, eg varar deg og gjer deg til folkepakt og til ljos for heidningar,

I the Lord God have called thee in righteousness, and will hold thine hand, and will strengthen thee: and I have given thee for the covenant of a race, for a light of the Gentiles:

7 til å opna blinde augo, føra fangar ut or fengsel deim som sit i myrker, or fangehus.

to open the eyes of the blind, to bring the bound and them that sit in darkness out of bonds and the prison-house.

8 Eg er Herren, det er mitt namn, ingen annan fær mi æra, ikkje bilæti min pris.

I am the Lord God: that is my name: I will not give my glory to another, nor my praises to graven images.

9 Sjå, dei fyrste ting er komne, og eg meldar nye ting; endå fyrr dei upp hev runne, eg forkynner dykker deim.

Behold, the ancient things have come to pass, and [so will] the new things which I tell you: yea, before I tell [them] they are made known to you.

10 Syng ny song for Herren, lova han til heimsens endar! Sjøfolk og du havsens myrja, øyland og dei folk der bur!

Sing a new hymn to the Lord: ye [who are] his dominion, glorify his name from the end of the earth: ye that go down to the sea, and sail upon it; the islands, and they that dwell in them.

11 Heidi syng med sine byar, hytteby der Kedar bur. Dei som bur på berget, jublar, ropar ned frå høgste nut.

Rejoice, thou wilderness, and the villages thereof, the hamlets, and the dwellers in Kedar: the inhabitants of the rock shall rejoice, they shall shout from the top of the mountains.

12 Dei skal gjeva Herren æra og hans pris til øyland bera.

They shall give glory to God, [and] shall proclaim his praises in the islands.

13 Ut gjeng Herren som ei kjempa, eggjar harmen som ein stridsmann, herrop lyfter han og skrik, ter si magt mot sine motmenn.

The Lord God of hosts shall go forth, and crush the war: he shall stir up jealousy, and shall shout mightily against his enemies.

14 Stilt eg heve tagt so lenge, mållaus hev eg halde meg. No eg styn som viv i barnsnaud, etter anden syp og pæsar.

I have been silent: shall I also always be silent and forbear: I have endured like a travailing [woman]: I will [now] amaze and wither at once.

15 Berg og haug eg legg i øyde, svider av alt grønt på deim, elvar gjer eg um til øyer, sjøar let eg turkast upp.

I will make desolate mountains and hills, and will dry up all their grass; and I will make the rivers islands, and dry up the pools.

16 Blinde ukjend veg eg fører, so dei fer ukjende stigar, myrkt gjer eg til ljost for deim, bakkeland til flate sletta. Dette er det eg vil gjera og slett ikkje lata vera.

And I will bring the blind by a way that they knew not, and I will cause them to tread paths which they have not known: I will turn darkness into light for them, and crooked things into straight. These things will I do, and will not forsake them.

17 Vika lyt storleg skjemmast dei som lit på bilæt-gud, og til støypte bilæt segjer: «De er våre gudar.»

But they are turned back: be ye utterly ashamed that trust in graven [images], who say to the molten [images], Ye are our gods.

18 Dauve, høyr! Blinde, upp med augo! Sjå!

Hear, ye deaf, and look up, ye blind, to see.

19 Kven er blind, um ei min tenar, dauv som sendebodet mitt? Kven er blind som venen min? Kven er blind som Herrens tenar?

And who is blind, but my servants? and deaf, but they that rule over them? yea, the servants of God have been made blind.

20 Mangt du såg, men gøymer ikkje, han fekk øyra upp, men høyrer ei.

Ye have often seen, and have not taken heed; [your] ears have been opened, and ye have not heard.

21 For si rettferd skuld vil Herren gjera lovi stor og herleg.

The Lord God has taken counsel that he might be justified, and might magnify [his] praise.

22 Men det er eit plundra folk, herja folk, alle bundne sit i hol og i fangehusi løynde. Herfang er dei, og hev ingen frelsar, ran, og ingen segjer: «Gjev det att!»

And I beheld, and the people were spoiled and plundered: for [there is] a snare in the secret chambers everywhere, and in the houses also, where they have hidden them: they became a spoil, and there was no one that delivered the prey, and there was none who said, Restore.

23 Kven av dykk gjev gaum på dette, lyder på og høyrer sidan?

Who [is there] among you that will give ear to these things? hearken ye to the things which are coming to pass.

24 Kven gav Jakob burt til ran og til ransmenn Israel utan Herren som me synda mot, som hans vegar dei ei fara vilde og ei høyra på hans lov?

For what did he give to Jacob up to spoil, and Israel to them that plundered him? Did not God [do it] against whom they sinned? [and] they would not walk in his ways, nor hearken to his law.

25 So rende han yver deim sin heite harm og ein veldug krig. Det ikring deim loga, men dei skyna inkje, brende deim, men dei la ikkje det på hjarta.

So he brought upon them the fury of his wrath; and the war, and those that burnt round about them, prevailed against them; yet no one of them knew [it], neither did they lay [it] to heart.