Hoseas 7

1 Når eg vil lækja Israel, då kjem misgjerningi åt Efraim og vondskapen åt Samaria til synes. For dei driv med fals, og tjuv bryt seg inn, og rekarfant plundrar på vegarne.

When I would heal Israel, then the iniquity of Ephraim is uncovered, also the wickedness of Samaria; for they commit falsehood, and the thief enters in, and the gang of robbers ravages outside.

2 Og dei segjer ikkje med seg sjølve seg at eg minnast all deira vondskap. No er dei ringa inne av sine eigne gjerningar, dei er komne framfyre mi åsyn.

They don’t consider in their hearts that I remember all their wickedness. Now their own deeds have engulfed them. They are before my face.

3 Med vondskapen sin fegnar dei kongen, og hovdingarne med lygnerne sine.

They make the king glad with their wickedness, and the princes with their lies.

4 Alle i hop er dei horkarar. Dei likjest ein omn som bakaren hitar upp. Han held upp med eldingi frå di han knodar deigen til dess ho er syrt.

They are all adulterers. They are burning like an oven that the baker stops stirring, from the kneading of the dough, until it is leavened.

5 På dagen åt kongen vår drikk hovdingarne seg sjuke på heit vin. Sjølv tek han spottarar i handi.

On the day of our king, the princes made themselves sick with the heat of wine. He joined his hand with mockers.

6 Når dei med meinråderne sine hev elda hugen sin som ein omn, søv bakaren deira heile natti. Um morgonen brenn han som logande eld.

For they have prepared their heart like an oven, while they lie in wait. Their anger smoulders all night. In the morning it burns as a flaming fire.

7 Alle i hop er dei heite som ein omn og brenner upp domarane sine. Alle kongarne deira fell, og det er ingen av deim som kallar på meg.

They are all hot as an oven, and devour their judges. All their kings have fallen. There is no one amongst them who calls to me.

8 Efraim, med folki mengjer han seg. Efraim hev vorte som ei kaka som ikkje er vend.

Ephraim mixes himself amongst the nations. Ephraim is a pancake not turned over.

9 Framande hev tært upp krafti hans, og han skyner inkje. Um håret hans hev vorte gråsprengt, so skynar han inkje.

Strangers have devoured his strength, and he doesn’t realise it. Indeed, grey hairs are here and there on him, and he doesn’t realise it.

10 Men Israels ovmod vitnar imot honom midt uppi syni. Dei vender ikkje um til Herren, sin Gud, og ikkje søkjer dei honom, tråss i alt dette.

The pride of Israel testifies to his face; yet they haven’t returned to the LORD their God, nor sought him, for all this.

11 Efraim hev vorte som ei fåvis duva som inkje veit. Egyptarland ropar dei på, til Assur fer dei.

“Ephraim is like an easily deceived dove, without understanding. They call to Egypt. They go to Assyria.

12 Men best som dei fer av stad, breider eg netet mitt utyver deim og dreg deim ned, liksom ein gjer med fuglarne i lufti. Eg skal tukta deim, som lyden deira alt hev høyrt.

When they go, I will spread my net on them. I will bring them down like the birds of the sky. I will chastise them, as their congregation has heard.

13 Usæle dei, at dei flaug ifrå meg! Øyding yver deim, av di dei hev svike meg! Og eg, utløysa deim vilde eg. Men dei, ljugartale hev dei fare med imot meg.

Woe to them! For they have wandered from me. Destruction to them! For they have trespassed against me. Though I would redeem them, yet they have spoken lies against me.

14 Og ikkje ropar dei til meg av hjarta; dei berre jamrar seg på sengjerne sine. For korn og druvesaft samlar dei seg, medan dei vender seg frå meg.

They haven’t cried to me with their heart, but they howl on their beds. They assemble themselves for grain and new wine. They turn away from me.

15 Det var eg som lærde deim upp, og som styrkte armarne deira. Men imot meg hev dei ilt i hugen.

Though I have taught and strengthened their arms, yet they plot evil against me.

16 Dei vender um, men ikkje uppetter. Dei er liksom ein sviksam boge. Falla for sverd skal hovdingarne deira for si hatige tunga skuld. For det vert dei hædde i Egyptarlandet.

They return, but not to the Most High. They are like a faulty bow. Their princes will fall by the sword for the rage of their tongue. This will be their derision in the land of Egypt.