Hebreerne 6

1 Difor vil me springa yver barnelærdomen um Kristus og skrida fram til det fullkomne, og ikkje atter leggja grunnvollen med umvending frå daude gjerningar og tru på Gud,

Therefore leaving the teaching of the first principles of Christ, let’s press on to perfection—not laying again a foundation of repentance from dead works, of faith toward God,

2 med læra um dåp og handpåleggjing og uppstoda av daude og æveleg dom. (aiōnios g166)

of the teaching of baptisms, of laying on of hands, of resurrection of the dead, and of eternal judgment. (aiōnios g166)

3 Og dette vil me gjera, um Gud gjev lov til det.

This will we do, if God permits.

4 For det er umogelegt at dei som ein gong er upplyste og hev smaka den himmelske gåva og fenge lut i den Heilage Ande

For concerning those who were once enlightened and tasted of the heavenly gift, and were made partakers of the Holy Spirit,

5 og smaka Guds gode ord og krafterne av den komande verdi (aiōn g165)

and tasted the good word of God and the powers of the age to come, (aiōn g165)

6 og so fell frå, atter kann uppnyast til umvending, sidan dei på nytt krossfester Guds son for seg og gjer honom til spott.

and then fell away, it is impossible to renew them again to repentance; seeing they crucify the Son of God for themselves again, and put him to open shame.

7 For den jordi som drikk regnet som ofte fell på henne, og ber gagnleg grøda åt deim som ho vert dyrka for, ho fær velsigning av Gud;

For the land which has drunk the rain that comes often on it and produces a crop suitable for them for whose sake it is also tilled, receives blessing from God;

8 men ber ho tornar og tistlar, so er ho udugleg og forbanning nær, og enden med henne er å verta brend.

but if it bears thorns and thistles, it is rejected and near being cursed, whose end is to be burned.

9 Men um dykk, kjære vener, er me visse på det som betre er, og som høyrer til frelsa, um me og talar soleis.

But, beloved, we are persuaded of better things for you, and things that accompany salvation, even though we speak like this.

10 For Gud er ikkje urettferdig, so han skulde gløyma dykkar verk og den kjærleiken som de hev synt for hans namn, med di de hev tent og endå tener dei heilage.

For God is not unrighteous, so as to forget your work and the labor of love which you showed toward his name, in that you served the saints, and still do serve them.

11 Men me ynskjer at kvar ein av dykk må syna den same ihuge for den fulle vissa i voni alt til enden,

We desire that each one of you may show the same diligence to the fullness of hope even to the end,

12 so de ikkje skal verta seinføre, men fylgja etter deim som ved tru og tolmod erver lovnaderne.

that you won’t be sluggish, but imitators of those who through faith and perseverance inherited the promises.

13 For då Gud gav Abraham lovnaden, og han ingen større hadde å sverja ved, so svor han ved seg sjølv

For when God made a promise to Abraham, since he could swear by no one greater, he swore by himself,

14 og sagde: «Sanneleg, eg vil rikleg velsigna deg og gjera deg storleg mangfaldig.»

saying, “Surely blessing I will bless you, and multiplying I will multiply you.”

15 Og soleis vann han lovnaden, då han hadde venta med tolmod.

Thus, having patiently endured, he obtained the promise.

16 For menneskje sver ved ein større, og eiden er deim ein ende på all motsegn til stadfesting.

For men indeed swear by a greater one, and in every dispute of theirs the oath is final for confirmation.

17 Difor lagde Gud ein eid til, då han enn meir vilde syna ervingarne til lovnaden kor ubrigdeleg hans vilje var,

In this way God, being determined to show more abundantly to the heirs of the promise the immutability of his counsel, interposed with an oath,

18 so me ved tvo ubrigdelege ting, som Gud umogeleg kunde svika i, skulde hava ei sterk trøyst, me som flydde til å gripa den voni som ventar oss,

that by two immutable things, in which it is impossible for God to lie, we may have a strong encouragement, who have fled for refuge to take hold of the hope set before us.

19 den me hev som eit anker for sjæli, eit som er trygt og fast og når inn um forhenget,

This hope we have as an anchor of the soul, a hope both sure and steadfast and entering into that which is within the veil,

20 der Jesus gjekk inn som fyregangsmann for oss, med di han vart øvsteprest etter Melkisedeks vis til æveleg tid. (aiōn g165)

where as a forerunner Jesus entered for us, having become a high priest forever after the order of Melchizedek. (aiōn g165)