Hebreerne 6

1 Difor vil me springa yver barnelærdomen um Kristus og skrida fram til det fullkomne, og ikkje atter leggja grunnvollen med umvending frå daude gjerningar og tru på Gud,

Wherfore let vs leave ye doctryne pertayninge to the beginninge of a Christen man and let vs go vnto perfeccio and now no more laye the foundacio of repentaunce from deed workes and of fayth towarde God

2 med læra um dåp og handpåleggjing og uppstoda av daude og æveleg dom. (aiōnios g166)

of baptyme of doctryne and of layinge on of hondes and of resurreccion from deeth and of eternall iudgemet. (aiōnios g166)

3 Og dette vil me gjera, um Gud gjev lov til det.

And so will we do yf God permitte.

4 For det er umogelegt at dei som ein gong er upplyste og hev smaka den himmelske gåva og fenge lut i den Heilage Ande

For it is not possible yt they which were once lyghted and have tasted of the hevenly gyft and were become partetakers of the holy goost

5 og smaka Guds gode ord og krafterne av den komande verdi (aiōn g165)

and have tasted of the good worde of God and of the power of the worlde to come: (aiōn g165)

6 og so fell frå, atter kann uppnyast til umvending, sidan dei på nytt krossfester Guds son for seg og gjer honom til spott.

yf they faule shuld be renued agayne vnto repentaunce: for as moche as they have (as concerninge them selves) crucified the sonne of God a fresshe makynge a mocke of him.

7 For den jordi som drikk regnet som ofte fell på henne, og ber gagnleg grøda åt deim som ho vert dyrka for, ho fær velsigning av Gud;

For that erth which drinketh in the rayne wich cometh ofte vpon it and bringeth forth erbes mete for them that dresse it receaveth blessynge of god.

8 men ber ho tornar og tistlar, so er ho udugleg og forbanning nær, og enden med henne er å verta brend.

But that grounde which beareth thornes and bryars is reproved and is nye vnto cursynge: whose ende is to be burned.

9 Men um dykk, kjære vener, er me visse på det som betre er, og som høyrer til frelsa, um me og talar soleis.

Neverthelesse deare frendes we trust to se better of you and thynges which accompany saluacion though we thus speake.

10 For Gud er ikkje urettferdig, so han skulde gløyma dykkar verk og den kjærleiken som de hev synt for hans namn, med di de hev tent og endå tener dei heilage.

For god is not vnrighteous that he shuld forget youre worke and laboure that procedeth of love which love shewed in his name which have ministred vnto the saynctes and yet minister

11 Men me ynskjer at kvar ein av dykk må syna den same ihuge for den fulle vissa i voni alt til enden,

Yee and we desyre that every one of you shew the same diligence to the stablysshynge of hope even vnto the ende:

12 so de ikkje skal verta seinføre, men fylgja etter deim som ved tru og tolmod erver lovnaderne.

that ye faynt not but folowe them which thorow fayth and pacience inheret the promyses.

13 For då Gud gav Abraham lovnaden, og han ingen større hadde å sverja ved, so svor han ved seg sjølv

For when god made promes to Abraham because he had no greater thinge to sweare by he sware by him silfe

14 og sagde: «Sanneleg, eg vil rikleg velsigna deg og gjera deg storleg mangfaldig.»

sayinge: Surely I will blesse the and multiply the in dede.

15 Og soleis vann han lovnaden, då han hadde venta med tolmod.

And so after that he had taryed a longe tyme he enioyed the promes.

16 For menneskje sver ved ein større, og eiden er deim ein ende på all motsegn til stadfesting.

Men verely sweare by him that is greater then them selves and an othe to confyrme the thynge ys amonge them an ende of all stryfe.

17 Difor lagde Gud ein eid til, då han enn meir vilde syna ervingarne til lovnaden kor ubrigdeleg hans vilje var,

So god willynge very aboundanly to shewe vnto the heyres of promes the stablenes of his counsayle he added an othe

18 so me ved tvo ubrigdelege ting, som Gud umogeleg kunde svika i, skulde hava ei sterk trøyst, me som flydde til å gripa den voni som ventar oss,

that by two immutable thinges (in which it was vnpossible that god shuld lye) we myght have parfect consolacion which have fled for to holde fast the hope that is set before vs

19 den me hev som eit anker for sjæli, eit som er trygt og fast og når inn um forhenget,

which hope we have as an ancre of the soule both sure and stedfast. Which hope also entreth in into tho thynges which are with in the vayle

20 der Jesus gjekk inn som fyregangsmann for oss, med di han vart øvsteprest etter Melkisedeks vis til æveleg tid. (aiōn g165)

whither ye fore runner is for vs entred in I mea Iesus that is made an hye prest for ever after the order of Melchisedech. (aiōn g165)