Hebreerne 12
1 So lat no og oss, då me hev so stor ei sky av vitne ikring oss, leggja av alt som tyngjer, og syndi som heng so fast ved oss, og med tolmod renna i den kappstrid som er oss fyresett,
Why seeing we also are compassed about with so great a cloud of witnesses, let us lay aside every weight, and the sin which does so easily beset us, and let us run with patience the race that is set before us,
2 med di me ser på upphavsmannen og fullendaren til trui, Jesus, han som for den gleda som var honom fyresett, bar krossen med tol, utan å vyrda skjemsla, og no sit på høgre sida åt Guds kongsstol.
Looking to Jesus the author and finisher of our faith; who for the joy that was set before him endured the cross, despising the shame, and is set down at the right hand of the throne of God.
3 Ja, tenk på honom som tolde slik motsegn av syndarar imot seg, so de ikkje skal trøytna og verta modlause i hugen!
For consider him that endured such contradiction of sinners against himself, lest you be wearied and faint in your minds.
4 Endå hev de ikkje gjort motstand til blods i striden mot syndi,
You have not yet resisted to blood, striving against sin.
5 og de hev gløymt den påminning som talar til dykk som born: «Min son, vanmæt ikkje Herrens tukt, og vanmodast ikkje når han refser deg!
And you have forgotten the exhortation which speaks to you as to children, My son, despise not you the chastening of the Lord, nor faint when you are rebuked of him:
6 for den Herren elskar, den tuktar han, og han hudflengjer kvar son som han tek seg av.»
For whom the Lord loves he chastens, and whips every son whom he receives.
7 Det er for tukti skuld at de toler lidingar; Gud fer med dykk som med søner. For kven er den son som faren ikkje tuktar?
If you endure chastening, God deals with you as with sons; for what son is he whom the father chastens not?
8 Men er de utan tukt, som alle hev fenge sin lut i, då er de lausingar og ikkje søner.
But if you be without chastisement, whereof all are partakers, then are you bastards, and not sons.
9 Dessutan: våre feder etter kjøtet hadde me til tuktarar og hadde age for deim; skal me då ikkje mykje meir vera faderen til ånderne undergjevne og få liva?
Furthermore we have had fathers of our flesh which corrected us, and we gave them reverence: shall we not much rather be in subjection to the Father of spirits, and live?
10 For hine tukta oss nokre få dagar etter sitt tykkje, men han tuktar til vårt gagn, for at me skal verta luthavande i hans heilagskap.
For they truly for a few days chastened us after their own pleasure; but he for our profit, that we might be partakers of his holiness.
11 Men all tukt synest vel, medan ho stend på, ikkje å vera til gleda, men til sorg; men sidan gjev ho deim som derved er upptamde, ei fred-rik frukt som er rettferd.
Now no chastening for the present seems to be joyous, but grievous: nevertheless afterward it yields the peaceable fruit of righteousness to them which are exercised thereby.
12 Difor, rett dei hangande hender og dei veike kne!
Why lift up the hands which hang down, and the feeble knees;
13 Og gjer rette farvegar for føterne dykkar, so det halte ikkje skal skeiva ut, men heller vert lækt!
And make straight paths for your feet, lest that which is lame be turned out of the way; but let it rather be healed.
14 Trå etter fred med alle og etter helging! for utan henne skal ingen sjå Herren.
Follow peace with all men, and holiness, without which no man shall see the Lord:
15 Og sjå til at ingen dreg seg undan frå Guds nåde, at ingi beisk rot skal renna upp og gjera mein, og mange verta smitta ved henne:
Looking diligently lest any man fail of the grace of God; lest any root of bitterness springing up trouble you, and thereby many be defiled;
16 at ingen må vera ein horkar eller ein vanheilag liksom Esau, som for ein einaste rett mat selde odelsretten sin.
Lest there be any fornicator, or profane person, as Esau, who for one morsel of meat sold his birthright.
17 For de veit, at han og sidan, då han vilde erva velsigningi, vart burtvist - for han fann ikkje rom for bot - endå han søkte henne med tåror.
For you know how that afterward, when he would have inherited the blessing, he was rejected: for he found no place of repentance, though he sought it carefully with tears.
18 For de er ikkje komne til eit fjell som ein kann taka på, og til brennande eld og til skydimma og myrker og uver
For you are not come to the mount that might be touched, and that burned with fire, nor to blackness, and darkness, and tempest,
19 og til ljom av lur og til ljod av ord, som dei høyrande bad seg undan, at det ikkje måtte verta tala meir til deim;
And the sound of a trumpet, and the voice of words; which voice they that heard entreated that the word should not be spoken to them any more:
20 for dei kunde ikkje bera det ordet som baud: «Um det so berre er eit dyr som kjem innåt fjellet, skal det steinast.»
(For they could not endure that which was commanded, And if so much as a beast touch the mountain, it shall be stoned, or thrust through with a dart:
21 Og so gruveleg var syni, at Moses sagde: «Eg er forfærd og skjelvande rædd.»
And so terrible was the sight, that Moses said, I exceedingly fear and quake: )
22 Men de er komne til Sions fjell og den livande Guds by, til det himmelske Jerusalem og til dei mange tusund englar,
But you are come to mount Sion, and to the city of the living God, the heavenly Jerusalem, and to an innumerable company of angels,
23 til høgtidstemna og lyden av dei fyrstefødde, som er uppskrivne i himmelen, og til domaren som er Gud for alle, og til ånderne av dei fullenda rettferdige,
To the general assembly and church of the firstborn, which are written in heaven, and to God the Judge of all, and to the spirits of just men made perfect,
24 og til millommannen for ei ny pakt, Jesus, og til skvettings-blodet, som talar betre enn Abels blod.
And to Jesus the mediator of the new covenant, and to the blood of sprinkling, that speaks better things than that of Abel.
25 Sjå til at de ikkje viser ifrå dykk honom som talar! For når hine ikkje slapp undan, som viste ifrå seg honom som tala på jordi, kor mykje mindre skal me då sleppa undan, um me vender oss ifrå honom som talar frå himmelen!
See that you refuse not him that speaks. For if they escaped not who refused him that spoke on earth, much more shall not we escape, if we turn away from him that speaks from heaven:
26 Hans røyst riste den gong jordi; men no hev han lova og sagt: «Endå ein gong rister eg ikkje berre jordi, men himmelen med.»
Whose voice then shook the earth: but now he has promised, saying, Yet once more I shake not the earth only, but also heaven.
27 Men dette: «Endå ein gong» syner, at dei ting som vert riste, skal umskiftast, då det er skapte ting, so dei som ikkje vert riste, skal vara ved.
And this word, Yet once more, signifies the removing of those things that are shaken, as of things that are made, that those things which cannot be shaken may remain.
28 Lat difor oss som fær eit uruggelegt rike, vera takksame og dermed tena Gud til hans hugnad med blygd og otte!
Why we receiving a kingdom which cannot be moved, let us have grace, whereby we may serve God acceptably with reverence and godly fear:
29 For vår Gud er ein øydande eld.
For our God is a consuming fire.
