Esekiel 37
1 Herrens hand kom yver meg, og han førde meg i Herrens ande og sette meg ned midt i dalen, som no var full av bein.
Naʻe ʻiate au ʻae nima ʻo Sihova, pea ne ʻave au ʻi he laumālie ʻo Sihova, pea naʻe tuku hifo au ʻi he loto teleʻa naʻe fonu ʻi he ngaahi hui,
2 Og han let meg ganga framum deim rundt ikring, og sjå, det var ei ovmengd av deim utyver dalen, og sjå, dei var ovleg turre.
Pea ne puleʻi au ke u ʻalu fakatakamilo ai; pea vakai, naʻe lahi ʻaupito ia ʻi he ʻataʻatā ʻoe teleʻa; pea vakai naʻe mōmoa ʻaupito.
3 Og han sagde med meg: «Menneskjeson! Skal tru dei vil livna upp att, desse beini?» Og eg sagde: «Herre, Herre, du veit det.»
Pea naʻa ne pehē kiate au, “Foha ʻoe tangata, ʻe faʻa moʻui ʻae ngaahi hui ni? Pea naʻaku pehēange, ʻE Sihova ko e ʻOtua, ko koe pe ʻoku ke ʻafioʻi.
4 Og han sagde med meg: «Spå yver desse beini! Og seg med deim: De turre bein, høyr Herrens ord!
Pea ne toe pehē kiate au, “Kikite ki he ngaahi hui ni, pea ke pehē ki ai, ʻE ngaahi hui mōmoa, fanongo mai ki he folofola ʻa Sihova.
5 So segjer Herren, Herren, med desse beini: Sjå, eg let ånd koma i dykk, og de skal livna upp att.
ʻOku pehē ʻe Sihova ko e ʻOtua ki he ngaahi hui ni; Vakai, te u ngaohi ʻae mānava ke hū kiate kimoutolu, pea te mou moʻui:
6 Og eg vil setja senar på dykk og lata det koma kjøt på dykk og draga hud yver utanpå dykk og gjeva ånd i dykk, og de skal livna upp att. Og de skal sanna at eg er Herren.»
Pea te u kofuʻaki kimoutolu ʻae uoua, pea te u fakatupu ʻae kakano kiate kimoutolu, mo ʻufiʻufi ʻaki kimoutolu ʻae kili, pea ʻai mo e mānava kiate kimoutolu, pea te mou moʻui; pea te mou ʻilo ko Sihova au.”
7 Og eg spådde so som eg var fyresagd. Då vart det ei skråving medan eg spådde, og sjå, det tok til å braka, og beini drog seg imot kvarandre, bein til bein.
Ko ia naʻaku kikite ʻo hangē ko ia naʻe fakahā mai: pea ʻi heʻeku kei lea, naʻe ʻi ai ʻae ʻuʻulu, pea vakai naʻe ngaue, pea fehokotaki ʻae ngaahi hui pea taki taha ki hono hui pe ʻoʻona,
8 Og eg såg, og sjå, det kom senar og kjøt på deim, og det drog seg hud utanpå deim. Men ånd var det ikkje i deim.
Pea ʻi heʻeku sio, vakai ne tupu mai ki ai ʻae uoua pea mo e kakano, pea ne ʻufiʻufi ʻaki kotoa pē ʻae kili: ka naʻe teʻeki ai ha mānava kiate kinautolu.
9 Og han sagde med meg: «Spå til anden! Spå, menneskjeson, og seg med anden: So segjer Herren, Herren: Kom, du ande, frå dei fire vindar og anda på desse drepne menner, so dei kann livna upp att!»
Pea naʻa ne toki pehē mai kiate au, “Kikite ki he matangi, kikite, foha ʻoe tangata, pea ke pehē ki he matangi, ʻOku pehē ʻe Sihova ko e ʻOtua; ʻae mānava ē! Haʻu mei he feituʻu matangi ʻe fā, pea mānava hifo ki he kau mate na, koeʻuhi ke nau moʻui.
10 Og eg spådde so som han sette meg til. Og anden kom i deim, og dei livna, og dei stod på føterne sine, ein ovleg, ovleg stor her.
Ko ia naʻaku kikite ʻo hangē ko ia naʻe fekau mai, pea naʻe hoko mai ʻae mānava kiate kinautolu, pea naʻa nau moʻui, mo tuʻu ki ʻolunga ʻi honau vaʻe, ko e fuʻu kau tau tokolahi ʻaupito.
11 Og han sagde med meg: «Menneskjeson! Desse beini, dei er heile Israels-lyden. Sjå, dei segjer: «Turre er våre bein; vår von vart um inkje, det er ute med oss.»
Pea naʻa ne toki pehē mai kiate au, “Foha ʻoe tangata, ko e ngaahi hui na ko e fale kotoa ia ʻo ʻIsileli: vakai, ʻoku nau pehē, Kuo mōmoa hotau hui, pea kuo mole ʻetau ʻamanaki, pea kuo tuʻusi ke motu ʻakitautolu.
12 Spå difor og seg med deim: So segjer Herren, Herren: Sjå, eg opnar graverne dykkar og let dykk, lyden min, risa upp or graverne dykkar, og eg vil føra dykk til Israels land.
Ko ia te ke kikite, pea ke lea kiate kinautolu, ʻOku pehē ʻe Sihova ko e ʻOtua; Vakai, ʻE hoku kakai, te u fakaava homou ngaahi faʻitoka, pea te u pule ke mou toetuʻu mei homou ngaahi faʻitoka, pea ʻe ʻomi ʻakimoutolu ki he fonua ʻo ʻIsileli.
13 Og de skal sanna at eg er Herren når eg opnar graverne dykkar og let dykk, folket mitt, risa upp or graverne dykkar.
Pea te mou ʻilo ko Sihova au, ʻo kau ka fakaava homou ngaahi faʻitoka, ʻE hoku kakai, pea ʻe ʻohake ʻakimoutolu mei homou tanuʻanga,
14 Og eg vil senda min ande i dykk, og de skal livna upp att, og eg vil lata dykk få bu i landet dykkar. Og de skal sanna at eg er Herren; eg hev tala og vil setja det i verk, segjer Herren.»
Pea ʻe ʻai hoku laumālie kiate kimoutolu, pea te mou moʻui, pea te u tuku ʻakimoutolu ki homou fonua ʻomoutolu: te mou toki ʻilo ai ko au ko Sihova ne u lea ki ai pea kuo u fai: ʻoku pehē ʻe Sihova.”
15 Herrens ord kom til meg; han sagde:
Naʻe toe hoko mai ʻae folofola ʻa Sihova kiate au, ʻo pehē,
16 Og du, Menneskjeson! Tak deg ein trestav og skriv på honom: «For Juda og dei Israels-born som er med honom.» Og tak deg ein annan stav og skriv på honom: «For Josef, ein stav for Efraim og all Israels-lyden som er med honom!»
“Ko eni foki, ʻa koe foha ʻoe tangata, toʻo kiate koe ha vaʻa ʻakau, pea ke tohi ki ai, ‘Kia Siuta, mo e fānau ʻa ʻIsileli ko ʻene ngaahi kaumeʻa:’ pea ke toʻo ʻae vaʻa ʻakau kehe ʻe taha, pea tohi ki ai, ‘Kia Siosefa, ko e vaʻa ʻakau ʻa ʻIfalemi, mo e fale kotoa ʻo ʻIsileli ko ʻene ngaahi kaumeʻa:’
17 Legg deim so i hop, ein attåt hin, so du fær deim til ein stav, og dei vert til eitt i handi di.
Pea ke hoko fakataha ia ko e vaʻa ʻakau pe taha; pea ʻe hoko ia ʻo taha pe ʻi ho nima.
18 Og når landsmennerne dine segjer til deg: «Vil du ikkje lata oss få vita kva du meiner med dette?»
Pea ka lea mai kiate koe ʻae fānau ʻa hoʻo kakai, ʻo pehē, ʻE ʻikai te ke fakahā mai pe ko e hā hono ʻuhinga ʻo hoʻo pehē na?
19 tala då til deim: «So segjer Herren, Herren: Sjå, eg tek Josefs stav, som er i Efraims hand, og Israels ætter som er med honom, og eg legg deim attåt Judas stav og gjer deim til ein stav, so dei vert til eitt i handi mi.»
Lea koe kiate kinautolu, ʻOku pehē ʻe Sihova ko e ʻOtua; Vakai te u toʻo ʻae vaʻa ʻakau ʻa Siosefa, ʻaia ʻoku ʻi he nima ʻo ʻIfalemi, pea mo e ngaahi faʻahinga ʻo ʻIsileli ko ʻene ngaahi kaumeʻa, pea te u ʻai ke fakataha ʻakinautolu mo ia, ʻio, ʻae vaʻa ʻakau ʻa Siuta, ke hoko ʻakinaua ko e vaʻa ʻakau pe taha, pea te na taha pe ʻi hoku nima.
20 Og stavarne som du skriv på, skal du halda i handi di framfor augo på deim.
Pea ko e ongo vaʻa ʻakau ʻaia naʻa ke tohi ki ai, ʻe ʻi ho nima ia ʻi honau ʻao.”
21 Og du skal tala til deim: «So segjer Herren, Herren: Sjå, eg tek Israels-borni burt frå dei folki som dei for til, og eg vil samla deim frå alle stader og føra deim inn i landet sitt.
Pea ke lea kiate kinautolu, “ʻOku pehē ʻe Sihova ko e ʻOtua; Vakai, te u toʻo ʻae fānau ʻa ʻIsileli mei he lotolotonga ʻoe hiteni, ʻaia kuo nau ʻalu ki ai, pea te u tānaki ʻakinautolu mei he potu kotoa pē pea ʻe ʻomi ʻakinautolu ki honau fonua ʻonautolu.
22 Og eg vil gjera deim til eitt folk i landet, på Israelsfjelli, og ein konge skal vera konge yver deim alle, og dei skal aldri meir vera tvo folk, og aldri meir vera sundbytte i tvo rike.
Pea te u ngaohi ʻakinautolu ko e puleʻanga pe taha ʻi he fonua, ʻi he ngaahi moʻunga ʻo ʻIsileli; pea ko e tuʻi pe tokotaha ʻe tuʻi kiate kinautolu kotoa pē; pea ʻe ʻikai kei ua ʻa honau puleʻanga, pea ʻe ʻikai ʻaupito kei vahe kehekehe ʻakinautolu ko e puleʻanga ʻe ua:
23 Og dei skal aldri meir sulka seg med dei ufysne avgudarne sine og med styggjorne sine eller med nokor av alle misgjerningarne sine. Og eg vil fri deim ut frå alle sine bustader, der dei hev synda, og eg vil reinsa deim, og dei skal vera mitt folk, og eg vil vera deira Gud.
Pea ʻe ʻikai te nau toe fakaʻuliʻi ʻaki ʻakinautolu ha ngaahi tamapua, pe ko ʻenau ngaahi meʻa fakalielia, pe ko ʻenau ngaahi angahala: ka te u fakamoʻui ʻakinautolu mei honau ngaahi nofoʻanga, ʻaia kuo nau fai angahala ai, pea ʻe fakamaʻa ʻakinautolu: ʻe pehē pe ʻa ʻenau hoko ko hoku kakai, pea te u hoko ko honau ʻOtua au.
24 Og min tenar David skal vera konge yver deim, og ein hyrding skal vera åt deim alle. Og i mine lover skal dei ferdast, og mine bod skal dei halda og gjera etter deim.
Pea ʻe tuʻi kiate kinautolu ʻa ʻeku tamaioʻeiki ko Tevita; pea ʻe ai ʻae tauhi pe taha kiate kinautolu kotoa pē: te nau ʻeveʻeva foki ʻi heʻeku ngaahi tuʻutuʻuni, mo tokanga ki heʻeku ngaahi fekau, ke fai ki ai.
25 Og dei skal bu i det landet som eg gav min tenar Jakob, der som federne dykkar budde. Dei skal bu i det, dei sjølve og borni deira og barneborni deira, æveleg, og David, min tenar, skal vera deira fyrste, æveleg.
Pea te nau nofo ʻi he fonua, ʻaia kuo u foaki ki heʻeku tamaioʻeiki ko Sēkope, ʻaia naʻe nofo ai ʻa hoʻomou ngaahi tamai; pea te nau nofo ʻi ai, ʻio, ʻakinautolu, mo ʻenau fānau, mo e hako ʻo ʻenau fānau ʻo taʻengata; pea ko ʻeku tamaioʻeiki ko Tevita, ʻe pule ia kiate kinautolu ʻo taʻengata.
26 Og eg vil gjera ei fredspakt med deim, ei ævepakt med deim skal det vera. Og eg vil busetja deim og lata deim aukast og setja min heilagdom midt ibland deim æveleg.
Te u fai foki ha fuakava fakamelino mo kinautolu; ko e fuakava ia mo kinautolu ke taʻengata; pea te u fakanofo ʻakinautolu, mo fakatokolahiʻi ʻakinautolu, pea te u fokotuʻu ʻa hoku fale tapu ʻi honau lotolotonga ke lauikuonga.
27 Og min bustad skal vera yver deim, og eg skal vera deira Gud, og dei skal vera mitt folk.
ʻE ʻiate kinautolu foki ʻa hoku fale fehikitaki: ʻio, te u ʻi ai ko honau ʻOtua au, pea ko hoku kakai ʻakinautolu.
28 Og folki skal sanna at eg er Herren som helgar Israel, når min heilagdom vert verande millom deim æveleg.»
Pea ʻe ʻilo ʻe he hiteni, ko au ko Sihova, ʻoku ou fakamāʻoniʻoniʻi ʻa ʻIsileli, ʻo kau ka tuku ʻa hoku fale tapu ʻi honau lotolotonga, ke lauikuonga.”
