2 Mosebok 4
1 Då svara Moses og tok so til ords: «Dei vil visst ikkje tru meg og ikkje lyda på meg, men berre segja at Herren ikkje hev synt seg for meg.»
And Moses answered and said, But, behold, they will not believe me, nor listen to my voice: for they will say, The LORD has not appeared to you.
2 «Kva er det du hev i handi?» spurde Herren. «Ein stav», svara han.
And the LORD said to him, What is that in your hand? And he said, A rod.
3 «Kasta honom på jordi!» sagde Herren. So kasta Moses staven på jordi; då vart han til ein orm, og Moses rømde for honom.
And he said, Cast it on the ground. And he cast it on the ground, and it became a serpent; and Moses fled from before it.
4 «Rett ut handi og grip han i sporden!» sagde Herren. So rette han ut handi, og treiv ormen, og då vart han til ein stav att i handi hans.
And the LORD said to Moses, Put forth your hand, and take it by the tail. And he put forth his hand, and caught it, and it became a rod in his hand:
5 «No lyt dei vel tru, at Herren, fedreguden deira, hev synt seg for deg, Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud!»
That they may believe that the LORD God of their fathers, the God of Abraham, the God of Isaac, and the God of Jacob, has appeared to you.
6 Og endå sagde Herren til honom: «Stikk handi di i barmen!» So stakk han handi i barmen, og drog henne ut att, og då han skulde sjå til, so var handi hans spilt og kvit som snø.
And the LORD said furthermore to him, Put now your hand into your bosom. And he put his hand into his bosom: and when he took it out, behold, his hand was leprous as snow.
7 Då sagde Herren: «Stikk handi di i barmen endå ein gong!» So stakk han handi i barmen, og då han drog henne ut or barmen, då var ho like god att, og hadde same liten som fyrr.
And he said, Put your hand into your bosom again. And he put his hand into his bosom again; and plucked it out of his bosom, and, behold, it was turned again as his other flesh.
8 «Um dei no ikkje trur deg, og ikkje agtar på det fyrste teiknet, so trur dei då visst på det andre teiknet, » sagde Herren;
And it shall come to pass, if they will not believe you, neither listen to the voice of the first sign, that they will believe the voice of the latter sign.
9 «men trur dei ikkje på noko av desse tvo teikni, og vil dei ikkje lyda på deg, so skal du taka vatn or elvi og ausa upp på turre marki; og vatnet som du tek or elvi, det skal verta til blod, med det same det kjem på marki.»
And it shall come to pass, if they will not believe also these two signs, neither listen to your voice, that you shall take of the water of the river, and pour it on the dry land: and the water which you take out of the river shall become blood on the dry land.
10 Men Moses sagde til Herren: «Orsaka meg, Herre! Eg hev aldri vore nokon munnfør mann, korkje fyrr, eller sidan du tok til å tala med tenaren din; eg er både tungmælt, og eg er taugmælt.»
And Moses said to the LORD, O my LORD, I am not eloquent, neither heretofore, nor since you have spoken to your servant: but I am slow of speech, and of a slow tongue.
11 Då sagde Herren til honom: «Kven er det som gjev menneskja munnen? Og kven er det som gjer mållaus eller dauv eller klårsynt eller blind? Er ikkje det eg, Herren?
And the LORD said to him, Who has made man’s mouth? or who makes the dumb, or deaf, or the seeing, or the blind? have not I the LORD?
12 Gakk no berre, og eg skal vera med munnen din og lære deg kva du skal tala.»
Now therefore go, and I will be with your mouth, and teach you what you shall say.
13 «Å Herre, eg bed for meg!» svara Moses, «send heller ein annan med det bodet!»
And he said, O my LORD, send, I pray you, by the hand of him whom you will send.
14 Då vart Herren harm på Moses, og sagde: «Er ikkje Aron av Levi-ætti, bror din? Han, veit eg, kann tala. Og rett no kjem han og møter deg, og når han ser deg, so vert han hjarteleg glad.
And the anger of the LORD was kindled against Moses, and he said, Is not Aaron the Levite your brother? I know that he can speak well. And also, behold, he comes forth to meet you: and when he sees you, he will be glad in his heart.
15 Honom skal du tala til og leggja ordet i munnen hans, og eg skal signa både din munn og hans munn, og læra dykk kva de skal gjera.
And you shall speak to him, and put words in his mouth: and I will be with your mouth, and with his mouth, and will teach you what you shall do.
16 Han skal tala til folket for deg, og vera liksom munnen din, og du skal vera som ein Gud for honom.
And he shall be your spokesman to the people: and he shall be, even he shall be to you instead of a mouth, and you shall be to him instead of God.
17 Og denne staven skal du hava i handi; den er det du skal gjera underi med.»
And you shall take this rod in your hand, with which you shall do signs.
18 So gjekk Moses, og då han kom heim att til Jetro, verfar sin, sagde han med honom: «Kjære deg, lat meg fara attende til skyldfolket mitt i Egyptarland, og sjå um dei liver endå.» Og Jetro svara: «Far i fred!»
And Moses went and returned to Jethro his father in law, and said to him, Let me go, I pray you, and return to my brothers which are in Egypt, and see whether they be yet alive. And Jethro said to Moses, Go in peace.
19 I Midjan sagde Herren til Moses: «Tak no i veg, og far attende til Egyptarland! For no er dei burte alle dei som leita etter deg og vilde taka livet ditt.»
And the LORD said to Moses in Midian, Go, return into Egypt: for all the men are dead which sought your life.
20 So tok Moses kona si og sønerne sine og sette deim på asnet, og for attende til Egyptarlandet; og gudsstaven hadde han i handi.
And Moses took his wife and his sons, and set them on an ass, and he returned to the land of Egypt: and Moses took the rod of God in his hand.
21 Og Herren sagde til Moses: «Når du kjem attende til Egyptarland, so kom i hug at du gjer alle dei underi som eg hev lagt i henderne dine, so Farao ser på det. Men eg vil gjera honom strid i hugen, so han ikkje let folket fara.
And the LORD said to Moses, When you go to return into Egypt, see that you do all those wonders before Pharaoh, which I have put in your hand: but I will harden his heart, that he shall not let the people go.
22 Då skal du segja med Farao: «So segjer Herren: «Israel er son min, den eldste av sønerne mine.
And you shall say to Pharaoh, Thus says the LORD, Israel is my son, even my firstborn:
23 Og eg sagde til deg: «Lat son min fara, so han kann tena meg!» Men du vilde ikkje lata honom fara. Sjå difor vil eg no slå i hel din son, den eldste av sønerne dine.»»»
And I say to you, Let my son go, that he may serve me: and if you refuse to let him go, behold, I will slay your son, even your firstborn.
24 Då dei var no på vegen komne, og hadde roa seg til natti, kom Herren yver honom og lest vilde drepa honom.
And it came to pass by the way in the inn, that the LORD met him, and sought to kill him.
25 Då tok Sippora ein kvass stein, og skar av huveholdet på son sin, og kasta det framfor føterne hans Moses, og sagde: «Du er meg ein blodbrudgom, du!»
Then Zipporah took a sharp stone, and cut off the foreskin of her son, and cast it at his feet, and said, Surely a bloody husband are you to me.
26 So let han honom vera. Det var umskjeringi ho tenkte på, då ho sagde «blodbrudgom».
So he let him go: then she said, A bloody husband you are, because of the circumcision.
27 Og Herren sagde til Aron: «Gakk ut i øydemarki, so møter du Moses!» So gjekk han, og råka Moses innmed Gudsfjellet, og kysste honom.
And the LORD said to Aaron, Go into the wilderness to meet Moses. And he went, and met him in the mount of God, and kissed him.
28 Og Moses sagde med Aron kva ærend og ord Herren hadde sendt honom med, og kva teikn han hadde sett honom til å gjera.
And Moses told Aaron all the words of the LORD who had sent him, and all the signs which he had commanded him.
29 So gjekk Moses og Aron, og samla i hop alle dei øvste av Israels-folket.
And Moses and Aaron went and gathered together all the elders of the children of Israel:
30 Og Aron bar fram alle dei ordi som Herren hadde tala til Moses, og gjorde teikni, so folket såg på det.
And Aaron spoke all the words which the LORD had spoken to Moses, and did the signs in the sight of the people.
31 Og folket trudde; og då dei høyrde at Herren var komen og vilde lydast til Israels-borni, og at han hadde set kva vande dei var i, so lagde dei seg på kne og bad.
And the people believed: and when they heard that the LORD had visited the children of Israel, and that he had looked on their affliction, then they bowed their heads and worshipped.
