Esters 7
1 So kom då kongen og Haman til drikkelaget hjå dronning Ester.
Ko ia naʻe haʻu ai ʻae tuʻi mo Hamani ki he kātoanga mo Eseta ko e tuʻi fefine.
2 Då dei sat og drakk vin, spurde kongen Ester sameleis andre dagen: «Kva er di bøn, dronning Ester? Du skal få det du bed um. Kva er ditt ynskje? Um det vore helvti av riket, so skal det løyvast deg.»
Pea naʻe toe lea ʻae tuʻi kia Eseta ʻi hono ua ʻoe ʻaho ʻi he kātoanga inu uaine, “Ko e hā hoʻo kole ʻe tuʻi fefine ko Eseta? Pea ʻe tuku ia kiate koe: pea ko e hā ia ʻa hoʻo kole? Pea ʻe fai ia ʻo aʻu ki hono vahe ua ʻoe puleʻanga.”
3 Då svara dronning Ester: «Hev eg funne nåde i kongens augo, og det tekkjest kongen soleis, så unn meg mitt liv på mi bøn og mitt folk på mitt ynskje!
Pea lea ai ʻa Eseta ko e tuʻi fefine, ʻo ne pehē, “Kapau kuo u maʻu ʻae ʻofa ʻi ho ʻao, ʻE tuʻi, pea kapau ʻoku lelei ki he tuʻi, ke foaki ʻeku moʻui kiate au ʻi heʻeku kole, mo hoku kakai ʻi heʻeku tala:
4 For me er selde, eg og folket mitt, til å verta utrudde, drepne og tynte. Hadde me vorte selde til trælar og trælkvinnor, då skulde eg tagt; for den ulukka vilde ikkje vore so stor at det var verdt å bry kongen.»
He kuo fakatau ʻakimautolu, Ko au mo hoku kakai, ke maumauʻi, mo tāmateʻi, pea ke fakaʻauha. Pea ka ne fakatau ʻakimautolu ke hoko ko e kau tangata pōpula, mo e kau fefine pōpula, pehē, te u longo pe au, ka ko e moʻoni ʻe ʻikai mafai ʻe he fili ke totongi hono kovi ki he tuʻi.”
5 Då spurde kong Ahasveros dronning Ester: «Kven er han, og kvar er han, den som hev våga seg til å gjera sovore?»
Pea naʻe lea ai ʻae tuʻi ko ʻAhasivelo kia Eseta ko e tuʻi fefine ʻo pehē, “Ko hai ia, pea kofaʻā ia, ʻaia naʻe fielahi ʻi hono loto ke fai pehē?”
6 Ester svara: «Det er ein illtenkt mann, ein fiendesmann, den vonde Haman, som sit der.» Då vart Haman forfærd for kongen og dronningi.
Pea naʻe pehē ʻe Eseta, “Ko e tangata angatuʻu mo e fili, ko Hamani angakovi ni.” Pea naʻe toki manavahē ʻa Hamani ʻi he ʻao ʻoe tuʻi mo e tuʻi fefine.
7 Kongen reis upp i harm frå drikkelaget og gjekk ut i slottshagen. Haman drygde, vilde tigga dronning Ester um livet; han skyna kongen var fast på å føra honom i ulukka.
Pea naʻe tuʻu hake ʻae tuʻi ʻi heʻene tuputāmaki lahi mei he kātoanga uaine, pea ʻalu kituʻa ia ki he ngoue ʻoe fale; pea naʻe tuʻu hake ʻa Hamani ke fai ʻae kole koeʻuhi ko ʻene moʻui kia Eseta ko e tuʻi fefine; he naʻe mamata ia kuo tuʻutuʻuni ʻae kovi ke hoko kiate ia mei he tuʻi.
8 Kongen kom attende til drikkelaget frå slottshagen og såg Haman liggja yver kvilebenken som Ester sat på. «Vil du, » ropa kongen, «jamvel her inne i mitt nærvære taka dronningi med vald?» Snaudt var ordi slopne utor munnen på kongen fyrr dei sveipte inn andlitet på Haman.
Pea naʻe liu mai ʻae tuʻi mei he ngoue ʻoe fale, ki he potu ʻoe kātoanga uaine: pea kuo tō ʻa Hamani ki he tokotoʻanga ʻaia naʻe ʻi ai ʻa Eseta. Pea pehē ʻe he tuʻi, “Pea ʻe tohotoho ʻe ia ʻae tuʻi fefine foki ʻi he fale ʻi hoku ʻao?” Pea ʻi he ʻalu ʻae lea mei he fofonga ʻoe tuʻi, naʻa nau ʻufiʻufi ʻae mata ʻo Hamani.
9 Harbona, ein av hirdmennerne som gjorde tenesta hjå kongen, sagde: «Attmed huset åt Haman stend det alt ein galge, femti alner høg; den let Haman reisa åt Mordokai, som med sine ord gjorde kongen gagn.» «Heng honom der!» sagde kongen.
Pea pehē ʻe Hapona ko e tauhi fale ʻe tokotaha ʻi he ʻao ʻoe tuʻi, “Vakai foki, ko e tautauʻanga, ko e hanga ʻe teau hono māʻolunga, ʻaia naʻe ngaohi ʻe Hamani moʻo Motekiai, ʻaia naʻe lea lelei maʻae tuʻi, ʻoku tuʻu ʻi he fale ʻo Hamani.” Pea pehē ai ʻe he tuʻi, “Tautau ia ki ai.”
10 So hengde dei Haman upp i den galgen han hadde reist åt Mordokai. Og kongens harm gav seg att.
Ko ia naʻa nau tautau ʻa Hamani ʻi he tautauʻanga naʻa ne teuteu moʻo Motekiai. Pea naʻe toki lolou ʻae houhau ʻita ʻae tuʻi.
