Predikerens 1
1 Ord av Preikaren, son åt David, konge i Jerusalem.
The words of the Preacher, the son of David, king in Jerusalem.
2 Fåfengt, fåfengt! segjer Preikaren, fåfengt, fåfengt! Alt er fåfengt.
Vanity of vanities, saith the Preacher, vanity of vanities! all is vanity.
3 Kva vinning hev mannen av alt si møda som han møder seg med under soli?
What profit hath man of all his labour wherewith he laboureth under the sun?
4 Ætt gjeng, og ætt kjem, medan jordi æveleg stend.
[One] generation passeth away, and [another] generation cometh, but the earth standeth for ever.
5 Og soli renn, og soli glar, og ho skundar seg att til staden sin der som ho plar renna.
The sun also riseth, and the sun goeth down, and hasteth to its place where it ariseth.
6 Vinden gjeng imot sud og snur seg mot nord, han snur seg og snur seg og kjem attende til kringlaupet sitt.
The wind goeth towards the south, and turneth about towards the north: it turneth about continually, and the wind returneth again to its circuits.
7 Alle elvar renn ut i havet, men havet vert ikkje fullt, dit som elvarne fyrr hev runne, held dei alltid på å renna.
All the rivers run into the sea, yet the sea is not full: unto the place whither the rivers go, thither they go again.
8 Allting strevar so ingen det ut kann segja, ikkje vert auga mett av å sjå, og ikkje vert øyra fyllt av å høyra.
All things are full of toil; none can express it. The eye is not satisfied with seeing, nor the ear filled with hearing.
9 Det som hev vore, er det som skal vera, og det som hev hendt, er det som skal henda; det finst inkje nytt under soli.
That which hath been is that which shall be; and that which hath been done is that which will be done: and there is nothing new under the sun.
10 Skulde dei segja um noko: «Sjå, dette er nytt!» - so hev det longe vore til i fordums tider som var fyre oss.
Is there a thing whereof it may be said, See, this is new? It hath been already in the ages which were before us.
11 Me hev inkje minne um deim som fyrr hev livt, og dei som sidan skal koma, vil ikkje heller liva i minnet hjå deim som etterpå kjem.
There is no remembrance of former things; neither shall there be remembrance of things that are to come with those who shall live afterwards.
12 Eg, Preikaren, var konge yver Israel i Jerusalem.
I, the Preacher, was king over Israel in Jerusalem.
13 Eg lagde hugen på å granska og å ransaka med visdom alt det som hender under himmelen. Det er ei leid plåga som Gud hev gjeve mannsborni å plågast med.
And I applied my heart to seek and search out by wisdom concerning all that is done under the heavens: this grievous occupation hath God given to the children of men to weary themselves therewith.
14 Eg såg på alt det som hender under soli, og so var det fåfengt alt i hop og jag etter vind.
I have seen all the works that are done under the sun, and behold, all is vanity and pursuit of the wind.
15 Det bogne kann ikkje beinkast, og det vantande kann ikkje reknast.
That which is crooked cannot be made straight; and that which is wanting cannot be numbered.
16 Eg tenkte med meg sjølv: «Sjå no hev eg vunne meg større og rikare visdom enn alle dei som hev rådt yver Jerusalem fyre meg, og hjarta mitt hev set visdom og kunnskap i rikt mål.»
I communed with mine own heart, saying, Lo, I have become great and have acquired wisdom more than all they that have been before me over Jerusalem; and my heart hath seen much of wisdom and knowledge.
17 Eg lagde hugen på å skyna visdomen og skyna vitløysa og dårskap. Men eg skyna at det var jag etter vind det og.
And I applied my heart to the knowledge of wisdom, and to the knowledge of madness and folly: I perceived that this also is a striving after the wind.
18 For med mykje visdom du mykje gremmest, og aukar du kunnskap, so aukar du kvida.
For in much wisdom is much vexation, and he that increaseth knowledge increaseth sorrow.
