Predikerens 1
1 Ord av Preikaren, son åt David, konge i Jerusalem.
The words of the Preacher, the son of David, king in Jerusalem.
2 Fåfengt, fåfengt! segjer Preikaren, fåfengt, fåfengt! Alt er fåfengt.
All is to no purpose, said the Preacher, all the ways of man are to no purpose.
3 Kva vinning hev mannen av alt si møda som han møder seg med under soli?
What is a man profited by all his work which he does under the sun?
4 Ætt gjeng, og ætt kjem, medan jordi æveleg stend.
One generation goes and another comes; but the earth is for ever.
5 Og soli renn, og soli glar, og ho skundar seg att til staden sin der som ho plar renna.
The sun comes up and the sun goes down, and goes quickly back to the place where he came up.
6 Vinden gjeng imot sud og snur seg mot nord, han snur seg og snur seg og kjem attende til kringlaupet sitt.
The wind goes to the south, turning back again to the north; circling round for ever.
7 Alle elvar renn ut i havet, men havet vert ikkje fullt, dit som elvarne fyrr hev runne, held dei alltid på å renna.
All the rivers go down to the sea, but the sea is not full; to the place where the rivers go, there they go again.
8 Allting strevar so ingen det ut kann segja, ikkje vert auga mett av å sjå, og ikkje vert øyra fyllt av å høyra.
All things are full of weariness; man may not give their story: the eye has never enough of its seeing, or the ear of its hearing.
9 Det som hev vore, er det som skal vera, og det som hev hendt, er det som skal henda; det finst inkje nytt under soli.
That which has been, is that which is to be, and that which has been done, is that which will be done, and there is no new thing under the sun.
10 Skulde dei segja um noko: «Sjå, dette er nytt!» - so hev det longe vore til i fordums tider som var fyre oss.
Is there anything of which men say, See, this is new? It has been in the old time which was before us.
11 Me hev inkje minne um deim som fyrr hev livt, og dei som sidan skal koma, vil ikkje heller liva i minnet hjå deim som etterpå kjem.
There is no memory of those who have gone before, and of those who come after there will be no memory for those who are still to come after them.
12 Eg, Preikaren, var konge yver Israel i Jerusalem.
I, the Preacher, was king over Israel in Jerusalem.
13 Eg lagde hugen på å granska og å ransaka med visdom alt det som hender under himmelen. Det er ei leid plåga som Gud hev gjeve mannsborni å plågast med.
And I gave my heart to searching out in wisdom all things which are done under heaven: it is a hard thing which God has put on the sons of men to do.
14 Eg såg på alt det som hender under soli, og so var det fåfengt alt i hop og jag etter vind.
I have seen all the works which are done under the sun; all is to no purpose, and desire for wind.
15 Det bogne kann ikkje beinkast, og det vantande kann ikkje reknast.
That which is bent may not be made straight, and that which is not there may not be numbered.
16 Eg tenkte med meg sjølv: «Sjå no hev eg vunne meg større og rikare visdom enn alle dei som hev rådt yver Jerusalem fyre meg, og hjarta mitt hev set visdom og kunnskap i rikt mål.»
I said to my heart, See, I have become great and am increased in wisdom more than any who were before me in Jerusalem — yes, my heart has seen much wisdom and knowledge.
17 Eg lagde hugen på å skyna visdomen og skyna vitløysa og dårskap. Men eg skyna at det var jag etter vind det og.
And I gave my heart to getting knowledge of wisdom, and of the ways of the foolish. And I saw that this again was desire for wind.
18 For med mykje visdom du mykje gremmest, og aukar du kunnskap, so aukar du kvida.
Because in much wisdom is much grief, and increase of knowledge is increase of sorrow.
