5 Mosebok 9

1 Høyr, Israel! No gjeng du yver Jordan, og skal leggja under deg folkeslag som er større og sterkare enn du, svære byar med murar som når radt til himmels,

Hear, O Israel: You are to pass over Jordan this day, to go in to possess nations greater and mightier than yourself, cities great and fenced up to heaven,

2 eit stort kjempefolk, Anaks-sønerne, som du kjenner, og som du hev høyrt det ordet um: «Kven kann standa seg mot Anaks-sønerne?»

A people great and tall, the children of the Anakims, whom you know, and of whom you have heard say, Who can stand before the children of Anak!

3 So kom då i hug at Herren, din Gud, gjeng fyre deg som ein øydande eld; han skal tyna deim, og han skal slå deim ned for deg, so du snart fær drive deim burt og rudt deim ut, soleis som Herren hev sagt deg.

Understand therefore this day, that the LORD your God is he which goes over before you; as a consuming fire he shall destroy them, and he shall bring them down before your face: so shall you drive them out, and destroy them quickly, as the LORD has said to you.

4 Men når han støyter deim ned framfyre deg, må du ikkje tenkja som so: «For di eg er god og rettvis, hev Herren ført meg hit og gjeve meg dette landet.» Nei, Herren driv desse folki ut for di dei er gudlause.

Speak not you in your heart, after that the LORD your God has cast them out from before you, saying, For my righteousness the LORD has brought me in to possess this land: but for the wickedness of these nations the LORD does drive them out from before you.

5 Det er ikkje for di du er god og rettvis, eller for di du er truverdug og ærleg, at du skal koma dit og få landet deira, men for di dei er gudlause, driv Herren deim ut, og av di han vil halda det ordet han gav federne dine, Abraham og Isak og Jakob.

Not for your righteousness, or for the uprightness of your heart, do you go to possess their land: but for the wickedness of these nations the LORD your God does drive them out from before you, and that he may perform the word which the LORD swore to your fathers, Abraham, Isaac, and Jacob.

6 So skal du då vita at det ikkje er for di rettferd skuld Herren, din Gud, gjev deg dette gilde landet til eiga; for du er eit hardkyndt folk.

Understand therefore, that the LORD your God gives you not this good land to possess it for your righteousness; for you are a stiff necked people.

7 Kom i hug og gløym ikkje korleis du arga upp Herren, din Gud, i øydemarki! Alt ifrå den dagen de for frå Egyptarlandet og til de kom hit, hev de sett dykk upp imot Herren.

Remember, and forget not, how you provoked the LORD your God to wrath in the wilderness: from the day that you did depart out of the land of Egypt, until you came to this place, you have been rebellious against the LORD.

8 Attmed Horeb arga de og Herren, so han vart harm på dykk og vilde rydja dykk ut.

Also in Horeb you provoked the LORD to wrath, so that the LORD was angry with you to have destroyed you.

9 Det var den gongen eg gjekk upp på fjellet og skulde taka imot steintavlorne, deim som Herrens pakt med dykk var skrivi på; då var eg på fjellet i fyrti jamdøgar, og gjorde korkje åt eller drakk.

When I was gone up into the mount to receive the tables of stone, even the tables of the covenant which the LORD made with you, then I stayed in the mount forty days and forty nights, I neither did eat bread nor drink water:

10 Og Herren gav meg dei tvo steintavlorne; dei hadde han sjølv skrive på med fingeren sin, og der stod alle dei ordi som han tala til dykk på fjellet, midt utor elden, samkomedagen.

And the LORD delivered to me two tables of stone written with the finger of God; and on them was written according to all the words, which the LORD spoke with you in the mount out of the middle of the fire in the day of the assembly.

11 Då dei fyrti jamdøgri var lidne, gav Herren meg dei tvo steintavlorne, sambandstavlorne,

And it came to pass at the end of forty days and forty nights, that the LORD gave me the two tables of stone, even the tables of the covenant.

12 og sagde til meg: «Skunda deg ned att; for folket ditt, som du fylgde ut or Egyptarland, hev bore seg stygt åt; det var’kje lenge fyrr dei tok utav den leidi eg synte deim; dei hev støypt seg eit gudebilæte!

And the LORD said to me, Arise, get you down quickly from hence; for your people which you have brought forth out of Egypt have corrupted themselves; they are quickly turned aside out of the way which I commanded them; they have made them a molten image.

13 Eg hev halde auga med dette folket, » sagde Herren, «og set at det er eit hardkyndt folk.

Furthermore the LORD spoke to me, saying, I have seen this people, and, behold, it is a stiff necked people:

14 Lat no meg råda, so vil eg gjera ende på deim, og rydja namnet deira ut or verdi, og so vil eg gjera deg til eit folk som er større og sterkare enn dei.»

Let me alone, that I may destroy them, and blot out their name from under heaven: and I will make of you a nation mightier and greater than they.

15 So snudde eg meg, og gjekk ned av fjellet, og fjellet stod i ljos loge; og dei tvo sambandstavlorne bar eg i henderne.

So I turned and came down from the mount, and the mount burned with fire: and the two tables of the covenant were in my two hands.

16 Då fekk eg sjå at de hadde synda mot Herren, dykkar Gud, og støypt dykk ein gullkalv; de hadde alt teke utav den leidi Herren synte dykk.

And I looked, and, behold, you had sinned against the LORD your God, and had made you a molten calf: you had turned aside quickly out of the way which the LORD had commanded you.

17 So tok eg og kasta båe tavlorne or henderne, og slo deim sund for augo dykkar.

And I took the two tables, and cast them out of my two hands, and broke them before your eyes.

18 Og sidan låg eg på kne for Herren, liksom fyrre gongen, i fyrti dagar og fyrti næter, og smaka korkje mat eller drikka, for di de hadde ført so stor ei synd yver dykk, og gjort det som Herren mislika, so han vart harm;

And I fell down before the LORD, as at the first, forty days and forty nights: I did neither eat bread, nor drink water, because of all your sins which you sinned, in doing wickedly in the sight of the LORD, to provoke him to anger.

19 for eg ottast Herren var vorten so vill og vond på dykk at han vilde rydja dykk ut. Og Herren høyrde bøni mi den gongen og.

For I was afraid of the anger and hot displeasure, with which the LORD was wroth against you to destroy you. But the LORD listened to me at that time also.

20 Aron og var Herren fælande harm på, og vilde tyna honom; og eg laut beda for Aron og den gongen.

And the LORD was very angry with Aaron to have destroyed him: and I prayed for Aaron also the same time.

21 Men syndeverket dykkar, kalven, tok eg og kasta på elden, og kruste honom, og mulde honom sund, so han vart til dust, og dusti kasta eg i bekken som renn ned frå fjellet.

And I took your sin, the calf which you had made, and burnt it with fire, and stamped it, and ground it very small, even until it was as small as dust: and I cast the dust thereof into the brook that descended out of the mount.

22 I Tabera og Massa og Kibrot-Hatta’ava harma de og Herren.

And at Taberah, and at Massah, and at Kibrothhattaavah, you provoked the LORD to wrath.

23 Og då han vilde de skulde taka ut frå Kades-Barnea, og sagde: «Far upp og tak det landet som eg hev gjeve dykk!» då var de ulyduge mot Herren, dykkar Gud, og leit ikkje på honom, og høyrde ikkje på det han sagde;

Likewise when the LORD sent you from Kadeshbarnea, saying, Go up and possess the land which I have given you; then you rebelled against the commandment of the LORD your God, and you believed him not, nor listened to his voice.

24 ulyduge mot Herren hev de vore so lenge eg hev kjent dykk.

You have been rebellious against the LORD from the day that I knew you.

25 So låg eg då på kne for Herren alle dei fyrti dagarne og næterne som de veit; for Herren hadde sagt at han vilde tyna dykk.

Thus I fell down before the LORD forty days and forty nights, as I fell down at the first; because the LORD had said he would destroy you.

26 Og eg bad til Herren og sagde: «Herre, min Gud, gjer ikkje ende på ditt eige folk, som du hev fria ut med di allmagt, og leidt ut or Egyptarland med di sterke hand!

I prayed therefore to the LORD, and said, O Lord GOD, destroy not your people and your inheritance, which you have redeemed through your greatness, which you have brought forth out of Egypt with a mighty hand.

27 Kom i hug tenarane dine, Abraham og Isak og Jakob, og tenk ikkje på kor hardt og gudlaust og syndugt det er, dette folket!

Remember your servants, Abraham, Isaac, and Jacob; look not to the stubbornness of this people, nor to their wickedness, nor to their sin:

28 Elles kunne dei segja so som i det landet du hev ført oss utor: «Herren var ikkje god til å fylgja deim fram til det landet han hadde lova deim, og han hata deim og; difor førde han deim ut i øydemarki, og let deim døy der.»

Lest the land from where you brought us out say, Because the LORD was not able to bring them into the land which he promised them, and because he hated them, he has brought them out to slay them in the wilderness.

29 Dei er då din eigen lyd, som du hev leidt ut med di store magt og din sterke arm.»

Yet they are your people and your inheritance, which you brought out by your mighty power and by your stretched out arm.