Apostlenes-gjerninge 28
1 Då me no var berga, fekk me vita at øyi heitte Malta.
When we were all safe, we found that the island was called Malta.
2 Dei innfødde synte oss uvanleg mannemilda; dei kveikte ein eld og tok seg av oss alle saman, då det tok til å regna og var kaldt.
The island’s people showed us marked kindness, for they lit a fire and took us all under shelter, because it had come on to rain and was cold.
3 Men då Paulus tok saman ein haug med turrkvist og lagde på elden, kom det for varmen skuld ein orm ut og beit seg fast i handi hans.
Paul had gathered a quantity of dry sticks and laid them on the fire, when a poisonous snake, driven out by the heat, fastened on his hand.
4 Då dei innfødde såg dyret hanga ved handi hans, sagde dei til kvarandre: «Dette menneskjet er i all vissa ein mordar, som den hemnande rettferd ikkje gjev lov til å liva, endå han er berga frå havet.»
When the islanders saw the creature hanging from his hand, they said to one another, “Evidently this man is a murderer, for though he has been saved from the sea, Justice has not allowed him to live.”
5 Han riste dyret av seg inn i elden og hadde ikkje noko mein av det.
However, Paul shook the creature off into the fire and took no harm.
6 Men dei venta at han skulde trutna upp eller brått siga daud ned. Men då dei hadde venta ei lang stund og såg at det ikkje hende honom noko ilt, slo dei um og sagde at han var ein gud.
The islanders were expecting inflammation to set in, or that he would suddenly fall dead; but, after waiting for a long time, and seeing that there was nothing amiss with him, they changed their minds and said that he was a God.
7 Men ikkje langt frå den staden hadde den fyrste mannen på øyi ein gard; mannen heitte Publius, og han tok imot oss og synte oss venleg gjestmildskap i tri dagar.
In that region there was an estate belonging to the Governor of the island, whose name was Publius. He took us up to his house, and for three days entertained us most courteously.
8 Og det råka so til, at far åt Publius låg hardt sjuk av feber og blodgang. Paulus gjekk inn til honom og bad og lagde henderne på honom og lækte honom.
It happened that the father of Publius was lying ill of fever and dysentery. So Paul went to see him; and, after praying, he placed his hands on him and cured him.
9 Og då dette hadde hendt seg, kom og dei andre på øyi som hadde sjukdomar, og dei vart lækte.
After this, all the people in the island who had any illness came to Paul, and were cured.
10 Dei gjorde og stor æra på oss, og då me for derifrå, førde dei um bord slikt som me kunde trenga til.
They also presented us with many gifts, and when we set sail they put supplies of necessaries on board.
11 Då tri månader var lidne, for me derifrå på eit skip frå Aleksandria, som hadde lege vinteren yver ved øyi og hadde Tvillingarne til merke.
After three months, we set sail in a ship that had wintered in the island. She was an Alexandrian vessel, and had the Twin sons of Zeus for her figure-head.
12 Og me kom inn til Syrakus og vart verande der i tri dagar.
We put in at Syracuse and stayed there three days,
13 Derifrå siglde me ikring og kom til Regium; og då det vart sunnanvind dagen etter, kom me på tvo dagar til Puteoli.
and from there we worked to windward and so got to Rhegium. A day later a south wind sprang up and took us to Puteoli in two days.
14 Der fann me brør og vart bedne um å drygja sju dagar hjå deim. Og so kom me til Rom.
There we found some of the Lord’s followers, and were urged to stay a week with them; after which we went on to Rome.
15 Og då brørne der fekk høyra um oss, gjekk dei ut imot oss til Forum Appii og Tres Tabernæ; då Paulus såg deim, takka han Gud og fekk mod.
The followers there had heard about us, and came out as far as the Market of Appius and the Three Taverns to meet us. At sight of them Paul thanked God and was much cheered.
16 Då me so var komne til Rom, gav hovudsmannen fangarne yver til hovdingen for livvakti. Men Paulus fekk lov til å bu for seg sjølv saman med den hermannen som vakta honom.
On our reaching Rome, Paul was allowed to live by himself, except for the soldier who was in charge of him.
17 Og då tri dagar var gjengne, hende det seg at Paulus kalla saman dei fyrste menner av jødarne der i byen, og då dei var komne saman, sagde han til deim: «Brør! Eg, som ingen ting hev gjort imot vårt folk eller våre fedre-seder, eg er frå Jerusalem yvergjeven som fange i henderne på romarane.
Three days after our arrival, Paul invited the leading Jews to meet him; and, when they came, he said, “Brothers, although I had done nothing hostile to the interests of our nation or to our ancestral customs, yet I was sent from Jerusalem as a prisoner, and handed over to the Romans.
18 Då dei hadde forhøyrt meg, vilde dei lata meg laus, av di det ikkje var nokor daudssak imot meg.
The Romans, when they had examined me, were ready to release me, because there was nothing in my conduct deserving death.
19 Men då jødarne sette seg imot det, vart eg nøydd til å skjota saki inn for keisaren, men ikkje som um eg hadde noko klaga mitt folk for.
But, as the Jewish leaders opposed my release, I was compelled to appeal to the Emperor – not, indeed, that I had any charge to make against my own nation.
20 For den sak skuld hev eg då kalla dykk hit, so eg kunde få sjå dykk og tala med dykk; for det er for Israels von skuld eg ligg i denne lekkja.»
This, then, is my reason for urging you to come to see me and talk with me; because it is for the sake of the hope of Israel that I am here in chains.”
21 Dei sagde til honom: «Me hev ikkje fenge noko brev um deg frå Judæa, og ikkje hev nokon av brørne heller kome hit og fortalt eller sagt noko vondt um deg.
“We,” was their reply, “have not had any letter about you from Judea, nor have any of our fellow Jews come and reported or said anything bad about you.
22 Men me finn det rett at du let oss høyra dine tankar; for um denne serflokken er det oss kunnigt at han vert motsagd alle stader.»
But we will be glad to hear from you what your views are, for, with regard to this sect, we are well aware that it is spoken against on all sides.”
23 Då dei hadde fastsett ein dag for honom, kom det ein større flokk til honom der han budde; og han lagde då ut for deim og vitna um Guds rike og søkte å yvertyda deim um Jesus ut av Mose lov og profetarne, frå tidleg um morgonen til seint på kvelden.
They then fixed a day with him, and came to the place where he was staying, in even larger numbers, when Paul proceeded to lay the subject before them. He bore his testimony to the kingdom of God, and tried to convince them about Jesus, by arguments drawn from the Law of Moses and from the prophets – speaking from morning until evening.
24 Og nokre vart yvertydde ved det han sagde, men andre var vantruande.
Some were inclined to accept what he said; others, however, rejected it.
25 Dei gjekk frå kvarandre i usemja då Paulus hadde sagt det eine ordet: «Retteleg tala den Heilage Ande til dykkar feder ved profeten Jesaja,
So, as they disagreed among themselves, they began to disperse, Paul adding only – “True, indeed, was the declaration made by the Holy Spirit, through the prophet Isaiah to your ancestors –
26 då han sagde: «Gakk til dette folket og seg: «De skal høyra og høyra og ikkje skyna, og sjå og sjå og ikkje skilja,
Go to this nation and say: You will hear with your ears without ever understanding, and, though you have eyes, you will see without ever perceiving.
27 for hjarta i dette folket hev vorte hardt, og dei er tunghøyrde på øyro, og dei let att augo sine, so dei ikkje skal sjå med augo og høyra med øyro og skyna med hjarta og venda um, so eg kunde få lækja deim.»»
For the mind of this nation has grown dense, and their ears are dull of hearing, their eyes also have they closed; otherwise some day they might see with their eyes, and with their ears they might hear, and in their mind they might understand, and might turn – and I might heal them.
28 So vere det då kunnigt for dykk, at denne Guds frelsa er send til heidningarne; hjå deim skal ho og finna øyra.»
Understand, then, that this salvation of God was sent for the Gentiles; and they will listen.”
29 Og då han hadde sagt dette, gjekk jødarne burt og hadde eit kvast ordskifte seg imillom.
30 Han vart då verande heile tvo år i det herbyrget som han hadde leigt seg, og tok imot alle som kom til honom,
For two whole years Paul stayed in a house which he rented for himself, welcoming all who came to see him,
31 og han forkynte Guds rike og lærde um Herren Jesus med alt frimod og utan hinder.
proclaiming the kingdom of God, and teaching about the Lord Jesus Christ, with perfect fearlessness, unhindered.
