Apostlenes-gjerninge 23
1 Då feste Paulus augo på rådet og sagde: «Brør! Eg hev med alt godt samvit fare mi ferd for Gud til denne dag.»
Paul behelde the counsell and sayde: men and brethre I have lived in all good coscience before God vntill this daye.
2 Øvstepresten Ananias baud deim som stod der, å slå honom på munnen.
The hye prest Ananias comaunded the that stode by to smyte him on the mouth.
3 Då sagde Paulus til honom: «Gud skal slå deg, du kalka vegg! Og du sit her og skal døma meg etter lovi, og imot lovi byd du at dei skal slå meg!»
Then sayde Paul to him: God smyte the thou payntyd wall. Sittest thou and iudgest me after the lawe: and commaundest me to be smytten contrary to the lawe?
4 Dei som stod der, sagde: «Skjeller du ut Guds øvsteprest?»
And they that stode by sayde: revylest thou Goddes hye preste?
5 Og Paulus sagde: «Eg visste ikkje, brør, at det var øvstepresten; for det stend skrive: «Ein hovding for ditt folk skal du ikkje skjella!»»
Then sayd Paul: I wist not brethren that he was the hye preste. For it is writte thou shalt not curse the rular of thy people.
6 Då no Paulus visste at den eine parten av deim var sadducæarar, og den andre farisæarar, ropa han i rådet: «Brør! Eg er ein farisæar, son åt farisæarar; det er for von og for uppstoda av daude at eg stend her for retten.»
When Paul perceaved that the one parte were Saduces and the other Pharises: he cryed oute in the counsell. Men and brethren I am a Pharisaye the sonne of a Pharisaye. Of the hope and resurreccion fro deeth I am iudged.
7 Då han hadde sagt dette, vart det strid millom farisæarane og sadducæarane, og flokken vart usamd.
And when he had so sayde ther arose a debate bitwene the Pharisayes and ye Saduces and the multitude was devided.
8 For sadducæarane segjer at det ikkje er nokor uppstoda og ingen engel eller ånd heller. Men farisæarane vedkjenner seg båe dei ting.
For ye Saduces saye that ther is no resurreccio nether angell nor sprete. But the Pharisayes graunt bothe.
9 No vart det eit stort skrik, og skriftlærde av farisæarflokken stod upp og stridde hardt og sagde: «Me finn inkje vondt hjå dette menneskjet; um det no var ei ånd som tala til honom, eller ein engel?»
And ther arose a great crye and the Scribes which were of the Pharisayes parte arose and strove sayinge: we fynde none evyll in this man. Though a sprete or an angell hath apered to him let vs not stryve agaynst God.
10 Då det vart stor strid, og den øvste hovudsmannen vart rædd for at dei skulde slita Paulus sund, baud han hermennerne ganga ned og riva honom ifrå deim og føra honom inn i borgi.
And when ther arose greate debate the captayne fearynge lest Paul shuld have bene pluckt asondre of them comaunded the soudiers to goo doune and to take him from amonge them and to bringe him into the castle.
11 Men natti etter stod Herren framfyre honom og sagde: «Ver hugheil! liksom du vitna um meg i Jerusalem, so skal du og vitna i Rom.»
The nyght folowyng God stode by him and sayde: Be of good cheare Paul: for as thou hast testified of me in Ierusalem so must thou beare witnes at Rome.
12 Men då det vart dag, slo jødarne seg saman og forbanna seg på at dei korkje skulde eta eller drikka fyrr dei hadde drepe Paulus.
When daye was come certayne of the Iewes gaddered them selves to geder and made a vowe sayinge that they wolde nether eate nor drinke till they had killed Paul.
13 Det var meir enn fyrti som soleis hadde samansvore seg;
They were aboute. xl. which had made this conspiracio.
14 og dei gjekk til øvsteprestarne og dei eldste og sagde: «Me hev forbanna oss på at me ikkje skal smaka nokon ting fyrr me hev drepe Paulus.
And they cam to ye chefe prestes and elders and sayde: we have boude oure selves with a vowe that we will eate nothinge vntill we have slayne Paul.
15 No må de då saman med rådet lata den øvste hovudsmannen vita, at han skal føra honom ned til dykk, liksom de vilde ransaka grannare um honom. So held me oss ferdige til å drepa honom fyrr han når fram.»
Now therfore geve ye knowlege to the vpper captayne and to the counsell that he bringe him forth vnto vs to morow as though we wolde knowe some thinge more perfectly of him. But we (or ever he come neare) are redy in ye meane season to kill him.
16 Men systerson til Paulus fekk høyra um den løynrådi, og han kom og gjekk inn i borgi og fortalde Paulus det.
When Pauls sisters sonne hearde of their layinge awayte he wet and entred into the castle and tolde Paul.
17 Paulus kalla då ein av hovudsmennerne til seg og sagde: «Før denne unge mannen til den øvste hovudsmannen, for han hev noko å melda honom.»
And Paul called one of ye vnder captaynes vnto him and sayde: bringe this younge man vnto ye hye captayne: for he hath a certayne thinge to shewe him.
18 Han tok honom då med seg og førde honom til den øvste hovudsmannen og sagde: «Den bundne Paulus kalla på meg og bad meg føra denne unge mannen til deg, då han hadde noko å segja deg.»
And he toke him and sayd: Paul ye presoner called me vnto him and prayed me to brige this youge ma vnto ye which hath a certayne matter to shewe ye.
19 Den øvste hovdingen tok honom ved handi og gjekk i einrom med honom og spurde: «Kva er det du hev å melda meg?»
The hye captayne toke him by the hond and wet a parte with him out of the waye: and axed him: what hast thou to saye vnto me?
20 Han sagde: «Jødarne er samrådde um å beda deg at du i morgon skal føra Paulus ned til rådet, liksom dei vilde spyrja noko grannare um honom.
And he sayd: the Iewes are determined to desyre the yt thou woldest brynge forth Paul to morowe into the counsell as though they wolde enquyre somwhat of him more parfectly.
21 Du må ikkje gjera deim til viljes, for meir enn fyrti menner av deim lurer i løynd på honom, og dei hev forbanna seg på at dei korkje skal eta eller drikka fyrr dei hev drepe honom; og no er dei ferdige og ventar på ja-minne frå deg.»
But folowe not their mindes: for ther lyein wayte for him of the moo then. xl. men which have boude the selves wt a vowe that they will nether eate ner drinke till they have killed him. And now are they redy and loke for thy promes.
22 Den øvste hovudsmannen let då den unge mannen ganga og baud honom: «Du må ikkje fortelja nokon at du hev late meg vita dette!»
The vpper captayne let ye yoge man departe and charged: se thou tell it out to no man that thou hast shewed these thinges to me.
23 Og han kalla til seg eit par av hovudsmennerne og sagde: «Lat tvo hundrad hermenner helda seg ferdige til å fara til Cæsarea, og sytti hestfolk og tvo hundrad skyttarar, frå den tridje timen på natti!»
And he called vnto him two vnder captaynes sayinge: make redy two hondred soudiers to goo to Cesarea and horsmen threscore and ten and speare men two houndred at the thyrde houre of the nyght.
24 Og han baud at dei skulde halda øyk i stand, so dei kunde lata Paulus rida på deim og føra honom trygt fram til landshovdingen Feliks.
And delyvre them beastes that they maye put Paul on and bringe him safe vnto Felix the hye debite
25 Og han skreiv eit brev med dette innhaldet:
and wrote a letter in this maner.
26 «Klaudius Lysias helsar den megtige landshovdingen Feliks.
Claudius Lisias vnto ye most mighty rular Felix sendeth gretinges.
27 Denne mannen, som var gripen av jødarne og so nær hadde vorte drepen av deim, honom kom eg og fria ut med herfolket, då eg fekk vita at han var romersk borgar;
This man was take of the Iewes and shuld have bene killed of them. Then cam I with soudiers and rescued him and perceaved that he was a Romayne.
28 og då eg vilde vita kva sak det var dei klaga honom for, førde eg honom ned for rådet deira.
And when I wolde have knowen the cause wherfore they accused him I brought him forth into their cousell.
29 Eg fann honom då klaga for nokre spursmål i deira lov, men utan noko klagemål som gjorde honom skuldig til daude eller lekkjor.
There perceaved I yt he was accused of questios of their lawe: but was not giltye of eny thinge worthy of deeth or of bondes.
30 Men då det no er meldt meg at ei meinråd mot mannen er i gjerdom, sender eg honom straks til deg, etter at eg hev bode klagarane hans å bera fram for deg det dei hev å segja.»
Afterwarde when it was shewed me how that ye Iewes layde wayte for ye man I sent him strayght waye to the and gave commaundmet to his accusars yf they had ought agaynst him to tell it vnto ye: fare well.
31 So tok då hermennerne Paulus, so som det var deim pålagt, og førde honom um natti til Antipatris,
Then ye soudiers as it was comaunded the toke Paul and brought him by nyght to Antipatras.
32 og dagen etter let dei hestfolket draga med honom og vende so um att til borgi.
On the morowe they lefte horsmen to goo with him and returned vnto the castle.
33 Hine kom då til Cæsarea og gav landshovdingen brevet, og dei førde og Paulus fram for honom.
Which when they cam to Cesarea they delivered the epistle to the debite and presented Paul before him.
34 Då han hadde lese det og spurt kva land han var ifrå, og hadde fenge vita at han var frå Kilikia, sagde han:
When the debite had redde the letter he axed of what countre he was and when he vnderstode that he was of Cicill
35 «Eg skal taka deg i forhøyr når klagarane dine kjem.» Og han baud at han skulde haldast i varetekt i Herodes-borgi.
I will heare the (sayde he) whe thyne accusars are come also: and commaunded him to be kepte in Herodes pallys.
