Apostlenes-gjerninge 22
1 «Brør og feder! høyr det som eg no vil segja dykk til mitt forsvar!»
Ye men brethre and fathers heare myne answere which I make vnto you.
2 Då dei høyrde at han tala til deim på det hebraiske målet, vart dei endå meir stille. So segjer han:
Whe they hearde that he spake in ye Ebrue tonge to them they kept the moore silence. And he sayde:
3 «Eg er ein jøde, fødd i Tarsus i Kilikia, men uppfostra i denne byen ved Gamaliels føter, upplærd i dei strenge krav etter fedrelovi, og eg var ihuga for Gud, so som alle de er i dag;
I am verely aman which am a Iewe borne in Tharsus a cite in Cicill: neverthelesse yet brought vp in this cite at ye fete of Gamaliel and informed diligently in the lawe of the fathers and was fervent mynded to Godwarde as ye all are this same daye
4 eg forfylgde Guds veg til dauden, lagde i lekkjor og yvergav til fangehus både menner og kvinnor,
and I persecuted this waye vnto the deeth byndynge and delyveringe into preson bothe men and wemen
5 so som og øvstepresten og heile eldsterådet kann vitna med meg; av deim fekk eg jamvel brev med til brørne i Damaskus og for dit og vilde føra ogso deim som der var, bundne til Jerusalem, so dei skulde verta refste.
as the chefe prest doth beare me witnes and all the elders: of whom also I receaved letters vnto the brethren and wet to Damasco to bringe them which were there bounde vnto Ierusalem for to be punysshed.
6 Men det hende, då eg var på vegen og kom nær til Damaskus, då lyste det brått ved middagsleite eit sterkt ljos frå himmelen ikring meg.
And it fortuned as I made my iorney and was come nye vnto Damasco aboute none yt sodenly ther shone fro heaven a greate lyght rounde aboute me
7 Og eg fall til jordi og høyrde ei røyst som sagde til meg: «Saul, Saul, kvi forfylgjer du meg?»
and I fell vnto the erth and hearde a voyce sayinge vnto me: Saul Saul why persecutest thou me?
8 Eg svara: «Kven er du, Herre?» Og han sagde til meg: «Eg er Jesus frå Nasaret, han som du forfylgjer.»
And I answered: what arte thou Lorde? And he sayd vnto me: I am Iesus of Nazareth whom thou persecutest.
9 Dei som var med meg, såg ljoset, men røysti av honom som tala til meg, høyrde dei ikkje.
And they that were with me sawe verely a lyght and were a frayde: but they hearde not the voyce of him that spake with me.
10 Då sagde eg: «Kva skal eg gjera, Herre?» Og Herren svara meg: «Statt upp og gakk inn i Damaskus; der skal det verta tala til deg um alt det som det er fyresett deg å gjera.»
And I sayde: what shall I do Lorde? And the Lorde sayde vnto me: Aryse and goo into Damasco and there it shalbe tolde the of all thinges which are apoynted for the to do.
11 Då eg no ikkje kunde sjå for glima av det ljoset, vart eg leidd ved handi av fylgjesmennerne mine og kom inn i Damaskus.
And when I sawe nothynge for the brightnes of that light I was ledde by the honde of them that were with me and came into Damasco.
12 Og ein som heitte Ananias, ein gudleg mann etter lovi, med godt lov av alle dei jødar som budde der,
And one Ananias a perfect man and as pertayninge to the lawe havinge good reporte of all the Iewes which there dwelt
13 han kom til meg og stod framfyre meg og sagde: «Saul, bror, sjå upp!» og eg såg upp på honom i same stundi.
came vnto me and stode and sayd vnto me: Brother Saul loke vp. And that same houre I receaved my sight and sawe him.
14 Og han sagde: «Vår fedregud hev valt deg ut til å vita hans vilje og sjå den Rettferdige og høyra røysti av hans munn.
And he sayde the God of oure fathers hath ordeyned the before that thou shuldest knowe his will and shuldest se that which is rightfull and shuldest heare the voyce of his mouth:
15 For du skal vera honom eit vitne for alle menneskje um det du hev set og høyrt.
for thou shalt be his witnes vnto all men of tho thinges which thou thou hast sene and hearde.
16 Og no, kva drygjer du etter? statt upp og lat deg døypa og få dine synder avtvegne, og kalla på Herrens namn!»
And now: why tariest thou? Aryse and be baptised and wesshe awaye thy synnes in callinge on ye name of ye Lorde.
17 Og det hende meg, då eg var komen att til Jerusalem og bad i templet, at det kom ei burtrykning på meg,
And it fortuned when I was come agayne to Ierusalem and prayde in the teple yt I was in a trauce
18 og eg såg honom, og høyrde han sagde til meg: «Skunda deg og gakk i hast ut frå Jerusalem! for dei kjem ikkje til å taka imot vitnemålet ditt um meg.»
and sawe him sayinge vnto me. Make haste and get the quickly out of Ierusalem: for they will not receave thy witnes yt thou bearest of me.
19 Då sagde eg: «Herre, dei veit sjølve at eg sette fast og hudflengde ikring i synagogorne deim som trudde på deg.
And I sayde: Lorde they knowe that I presoned and bet in every synagoge them that beleved on the.
20 Og då blodet av Stefanus, ditt vitne, vart utrent, då stod eg og attved og samtykte i det og vakta klædi deira som slo honom i hel.»
And when the bloud of thy witnes Steven was sheed I also stode by and consented vnto his deeth and kept the rayment of them that slewe him.
21 Og han sagde til meg: «Gakk! for eg vil senda deg ut til heidningfolk langt burte.»»
And he sayde vnto me: departe for I will sende the a farre hence vnto the Gentyls.
22 Dei høyrde på honom til dette ordet; men då lyfte dei røysti og sagde: «Tak denne burt ifrå jordi! han burde ikkje få liva!»
They gave him audience vnto this worde and then lifte vp their voyces and sayde: a waye wt soche a felowe fro the erth: yt is pitie that he shuld live.
23 Då dei no skreik og reiv klædi av seg og kasta dust upp i veret,
And as they cryed and cast of their clothes and thrue dust into ye ayer
24 baud den øvste hovudsmannen at han skulle førast inn i borgi, og sagde at han skulde verta forhøyrd med hudflengjing, so han kunde få vita kvifor dei ropa soleis imot honom.
ye captayne bade him to be brought into the castle and commaunded him to be scourged and to be examined that he myght knowe wherfore they cryed on him.
25 Men då dei hadde bunde honom til slag med reimarne, sagde Paulus til hovudsmannen som stod der: «Hev de lov til å hudflengja ein romersk borgar, og det udømd?»
And as they bounde him with thoges Paul sayde vnto the Centurion that stode by: Ys it laufull for you to scourge a man that is a Romain and vncondempned?
26 Då hovudsmannen høyrde det, gjekk han til den øvste hovudsmannen og melde det og sagde: «Sjå til kva du vil gjera? for denne mannen er romersk borgar.»
When the Centurion hearde that he went and tolde the vpper captayne sayinge: What intendest thou to do? This man is a Romayne.
27 Den øvste hovudsmannen gjekk då burt til honom og sagde: «Seg meg: Er du romersk borgar?» Han svara: «Ja.»
Then the vpper captayne came and sayde to him: tell me art thou a Romayne? He sayde: Yee.
28 Den øvste hovudsmannen svara: «Eg hev kjøpt meg denne borgarretten for mange pengar.» Men Paulus sagde: «Men eg er endå fødd til honom.»
And the captayne answered: with a greate some obtayned I this fredome. And Paul sayde: I was fre borne.
29 Då gjekk dei straks frå honom, dei som skulde forhøyra honom; men ogso den øvste hovudsmannen vart rædd, då han fekk vita at han var romersk borgar, for di han hadde bunde honom.
Then strayght waye departed from him they which shuld have examyned him. And the hye captayne also was a frayde after he knewe that he was a Romayne: because he had bounde him.
30 Men dagen etter, då han no vilde få full greida på det som jødarne klaga honom for, løyste han honom or lekkjorne og baud at øvsteprestarne og heile rådet skulde koma saman. Og han førde Paulus ned og stelte honom fram for deim.
On the morowe because he wolde have knowen the certayntie wherfore he was accused of the Iewes he lowsed him from his bondes and commaunded the hye Prestes and all the counsell to come together and brought Paul and set him before them.
