2 Samuel 22
1 David kvad dette kvædet åt Herren då Herren hadde frelst honom frå alle uvenerne sine, og frå Saul:
E fallou David ao Senhor as palavras d'este cantico, no dia em que o Senhor o livrou das mãos de todos os seus inimigos e das mãos de Saul.
2 «Herren er mitt berg og mi festning og min frelsar.
Disse pois: O Senhor é o meu rochedo, e o meu logar forte, e o meu libertador.
3 Gud er mitt berg som eg flyr til! Min skjold og mitt frelseshorn Mi høge borg! mi livd! Frelsaren min som friar meg ifrå vald!
Deus é o meu rochedo, n'elle confiarei: o meu escudo, e a força da minha salvação, o meu alto retiro, e o meu refugio. O meu Salvador, de violencia me salvaste.
4 Eg kallar på Herren, den høglova: Frå fiendarne mine frelsar han meg.
O Senhor, digno de louvor, invoquei, e de meus inimigos fiquei livre.
5 Daudens brot og brand kringsette meg. Straumar av vondskap skræmde meg.
Porque me cercaram as ondas de morte: as torrentes de Belial me assombraram.
Cordas do inferno me cingiram; encontraram-me laços de morte. (Sheol h7585)
7 Men Herren kalla eg på i mi trengsla, eg ropa til min Gud. Han høyrde frå templet sitt røysti mi, mitt rop rakk fram til øyro hans.
Estando em angustia, invoquei ao Senhor, e a meu Deus clamei: do seu templo ouviu elle a minha voz, e o meu clamor chegou aos seus ouvidos.
8 Jordi skok seg og skalv, himmelens grunnvollar dirra, Dei skok seg, for harmen hans loga upp:
Então se abalou e tremeu a terra, os fundamentos dos céus se moveram e abalaram, porque elle se irou.
9 Røyk steig upp frå nasen hans, eld frå munnen hans åt ikring seg, gloande kol loga frå honom.
Subiu o fumo de seus narizes, e da sua bocca um fogo devorador: carvões se incenderam d'elle.
10 Han lægde himmelen og steig ned, med kolmyrker under føterne sine.
E abaixou os céus, e desceu: e uma escuridão havia debaixo de seus pés.
11 Han for fram på kerub og flaug og sveiv på vengjerne åt vinden.
E subiu sobre um cherubim, e voou: e foi visto sobre as azas do vento.
12 Myrkret gjorde han til åklæde kring seg, tjeldet hans var myrke vatn, tjukke skyer.
E por tendas poz as trevas ao redor de si: ajuntamento d'aguas, nuvens dos céus.
13 Frå glansen fyre andlitet hans brann gloande kol.
Pelo resplendor da sua presença brasas de fogo se accendem.
14 Herren tora i himmelen, den Høgste let høyra si røyst:
Trovejou desde os céus o Senhor: e o Altissimo fez soar a sua voz.
15 Pilerne sine skaut han og spreidde deim, eldingar sende han og fortulla deim.
E disparou frechas, e os dissipou: raios e os perturbou.
16 Djupålarne i havet kom upp i dagen, grunnvollarne i jordi vart berrsynte ved Herrens trugsmål, ved andepusten frå hans nase.
E appareceram as profundezas do mar, os fundamentos do mundo se descobriram: pela reprehensão do Senhor, pelo sopro do vento dos seus narizes.
17 Han rette ut handi frå høgdi og greip meg, han drog meg upp or store vatn.
Desde o alto enviou, e me tomou: tirou-me das muitas aguas.
18 Han frelste meg frå min megtige fiende, frå uvenern’ mine, dei var meg for sterke.
Livrou-me do meu possante inimigo, e d'aquelles que me tinham odio, porque eram mais fortes do que eu.
19 Dei for imot meg på motgangsdagen; men Herren vart studnaden min.
Encontraram-me no dia da minha calamidade: porém o Senhor se fez o meu esteio.
20 Han førde meg ut i vidt rom. Han frelste meg, for han hadde hugnad i meg.
E tirou-me á largura, e arrebatou-me d'ali; porque tinha prazer em mim.
21 Herren gjorde med meg etter rettferdi mi, han lønte meg etter reinleiken i henderne mine.
Recompensou-me o Senhor conforme á minha justiça: conforme á pureza de minhas mãos me retribuiu.
22 For eg tok vare på Herrens vegar, fall ikkje i vondskap frå min Gud.
Porque guardei os caminhos do Senhor: e não me apartei impiamente do meu Deus.
23 Nei, alle hans rettar hadde eg for auga, bodordi hans veik eg ikkje ifrå.
Porque todos os seus juizos estavam diante de mim: e de seus estatutos me não desviei.
24 So var eg ulastande for honom og tok meg i vare for mi synd.
Porém fui sincero perante elle: e guardei-me da minha iniquidade.
25 Og Herren lønte meg etter mi rettferd, etter reinleiken min for hans augo.
E me retribuiu o Senhor conforme á minha justiça, conforme á minha pureza diante dos seus olhos.
26 Mot den godlyndte syner du deg godlyndt, mot ulastande kjempa ulastande.
Com o benigno te mostras benigno: com o varão sincero te mostras sincero.
27 Mot den reine syner du deg rein, mot den rangsnudde syner du deg rang.
Com o puro te mostras puro: mas com o perverso te mostras avesso.
28 For du frelsar arme folk, men augo dine er mot dei ovmodige til å tvinga deim ned.
E o povo afflicto livras: mas teus olhos são contra os altivos, e tu os abaterás.
29 For du er mi lampa, Herre, og Herren gjer myrkret mitt bjart.
Porque tu, Senhor, és a minha candeia: e o Senhor esclarece as minhas trevas.
30 Ved deg eg renner mot herflokkar, ved min Gud stormar eg murar.
Porque comtigo passo pelo meio d'um esquadrão: pelo meu Deus salto um muro.
31 Gud, ulastande er hans veg; Herrens ord er skirt, han er ein skjold for alle deim som flyr til honom.
O caminho de Deus é perfeito, e a palavra do Senhor refinada; e é o escudo de todos os que n'elle confiam.
32 For kven er Gud forutan Herren? Kven er eit berg utan vår Gud?
Porque, quem é Deus, senão o Senhor? e quem é rochedo, senão o nosso Deus?
33 Gud, han som gyrder meg med kraft, og leider den ulastande på hans veg,
Deus é a minha fortaleza e a minha força, e elle perfeitamente desembaraça o meu caminho.
34 som gjev meg føter liksom hindarne, og set meg upp på høgderne mine,
Faz elle os meus pés como os das cervas, e me põe sobre as minhas alturas.
35 som lærer henderne mine upp til strid, so armarne spenner koparbogen.
Instrue as minhas mãos para a peleja, de maneira que um arco de cobre se quebra pelos meus braços.
36 Du gav meg frelsa di til skjold, og småminkingi di ho gjorde meg stor.
Tambem me déste o escudo da tua salvação, e pela tua brandura me vieste a engrandecer.
37 Du gjorde rom for stigi mine, og oklo mine vagga ikkje.
Alargaste os meus passos debaixo de mim, e não vacillaram os meus artelhos.
38 Eg forfylgde fiendarne mine og tynte deim. Eg vende ikkje um fyrr eg fekk gjort ende på deim.
Persegui os meus inimigos, e os derrotei, e nunca me tornei até que os consumisse.
39 Eg gjorde ende på deim og slo deim i knas, so dei vann ikkje reisa seg. Dei fall under føterne mine.
E os consumi, e os atravessei, de modo que nunca mais se levantaram, mas cairam debaixo dos meus pés.
40 Du gyrde meg med kraft til striden. Du bøygde motmennern’ mine under meg.
Porque me cingiste de força para a peleja, fizeste abater-se debaixo de mim os que se levantaram contra mim.
41 Fiendarne mine let du snu ryggen til meg, deim som hatar meg, rudde eg ut.
E deste-me o pescoço de meus inimigos, d'aquelles que me tinham odio, e os destrui.
42 Dei såg seg um - men ingen frelste - til Herren, men han svara deim ikkje.
Olharam, porém não houve libertador: sim, para o Senhor, porém não lhes respondeu.
43 Eg smuldra deim som dust på jordi; som søyla på gator krasa eg deim; eg trakka deim ned.
Então os moí como o pó da terra; como a lama das ruas os trilhei e dissipei.
44 Du frelste meg ut or mitt folks ufred, til hovud for heidningar vara du meg; folk som eg ikkje kjende, tente meg.
Tambem me livraste das contendas do meu povo; guardaste-me para cabeça das nações; o povo que não conhecia me servirá.
45 Ukjende folk smeikte for meg, ved gjetordet um meg lydde dei meg.
Os filhos de estranhos se me sujeitaram; ouvindo a minha voz, me obedeceram.
46 Ja, framandfolk visna av, gjekk skjelvande ut or borgerne sine.
Os filhos de estranhos descairam; e, cingindo-se, sairam dos seus encerramentos.
47 Herren liver! lova vere han, mitt berg! Ja, upphøgd vere Gud, mitt frelse-berg,
Vive o Senhor, e bemdito seja o meu rochedo; e exaltado seja Deus, a rocha da minha salvação:
48 Gud som gjev meg hemn, legg folkeslag under meg
O Deus que me dá inteira vingança, e sujeita os povos debaixo de mim.
49 og fører meg ut frå fiendarne mine! Ja - du som lyfter meg høgt yver motmennern’ mine og bergar meg undan frå valdsmanns hand!
E o que me tira d'entre os meus inimigos: e tu me exaltas sobre os que contra mim se levantam; do homem violento me livras.
50 Difor, Herre, vil eg prisa deg millom heidningarn’, og lovsyngja ditt namn.
Por isso, ó Senhor, te louvarei entre as gentes, e entoarei louvores ao teu nome.
51 For han gjer kongen sin sigersæl, gjer miskunn mot honom han salva, mot David og ætti hans til æveleg tid.»
Elle é a torre das salvações do seu rei, e usa de benignidade com o seu ungido, com David, e com a sua semente para sempre.
