1 Peters 2

1 Legg difor av all vondskap og alt svik og hyklarskap og ovund og all baktale,

Therefore laying aside all malice, and all deceit, and hypocrisies,

2 og lengta liksom nyfødde born etter den åndelege, ufalska mjølk, so de kann veksa ved henne til frelsa,

and envies, and all evil-speakings, as new-born babes desire that rational milk which is without guile, that ye may grow thereby:

3 so framt de då hev smaka at Herren er god!

for ye have tasted that the Lord is gracious;

4 Kom til honom, den livande steinen, som vel vart vanda av menneskje, men er utvald og dyrverdig for Gud!

to whom coming as to a living stone, rejected indeed by men, but chosen of God,

5 og vert de sjølve, som livande steinar, uppbygde til eit åndelegt hus, eit heilagt presteskap, til å bera fram åndelege offer til hugnad for Gud ved Jesus Kristus.

and precious, ye also are built up as living stones, a spiritual house, an holy priesthood to offer up spiritual sacrifices acceptable to God by Jesus Christ.

6 For det heiter i skrifti: «Sjå, eg legg i Sion ein hyrnestein, som er utvald og dyrverdig, og den som trur på honom, skal slett ikkje verta til skammar.»

Whence also it is said in scripture, Behold I lay in Sion a chief corner-stone, choice and precious: and he that confideth on it shall not be ashamed.

7 Dykk då som trur, høyrer æra til; men for dei vantruande hev den steinen som bygningsmennerne vanda, vorte til hyrnestein og snåvestein og støyteberg,

To you therefore who believe it is precious: but to them that are disobedient, the stone which the builders rejected is become the head of the corner,

8 dei som støyter seg med di dei ikkje trur ordet, som dei og var etla til.

and a stone of stumbling, and a rock of offence. These stumble at the word through unbelief, unto which also they were appointed.

9 Men de er ei utvald ætt, eit kongelegt presteskap, eit heilagt folk, eit folk til eigedom, so de skal forkynna hans dygder som kalla dykk ut or myrker til sitt underfulle ljos,

But ye are a chosen generation, a royal priesthood, a holy nation, a peculiar people; that ye should declare the glories of Him, who hath called you out of darkness into his marvellous light:

10 de som fyrr ikkje var eit folk, men no er Guds folk, de som ikkje hadde funne miskunn, men no hev fenge miskunn.

who heretofore were not a people, but are now the people of God: who had not obtained mercy, but now have obtained mercy.

11 Kjære, eg legg dykk på hjarta som framande og utledningar, at de skal halda dykk ifrå dei kjøtlege lyster, som strider imot sjæli,

Dearly beloved, I exhort you as strangers and sojourners here, to abstain from carnal lusts, which war against the soul:

12 og lata dykkar ferd millom heidningarne vera god, so dei, medan dei baktalar dykk som illgjerdsmenner, må sjå dykkar gode gjerningar og for deira skuld prisa Gud på tilsynsdagen!

having a good conversation among the Gentiles; that whereas they speak against you as evil-doers, they may glorify God in the day of their visitation, on account of the good works which they behold in you.

13 Ver difor all menneskjeleg skipnad undergjevne for Herrens skuld, anten det er kongen som den høgste,

Be subject therefore to every human form of government, for the Lord's sake: whether it be to a king as supreme;

14 eller landshovdingar som utsendingar frå honom til refsing for deim som gjer vondt, men til ros for deim som gjer godt!

or to governors as persons sent by him for the punishment of evil-doers, and the praise of them that do well.

15 For soleis er det Guds vilje, at de med å gjera det gode skal målbinda vankunna hjå uvituge menneskje,

For so is the will of God, that by your good behaviour ye may silence the ignorance of foolish men:

16 so som frie, og ikkje slike som hev fridomen til vondskaps skyle, men som Guds tenarar.

as free, and yet not using your liberty as a cloke for wickedness, but as the servants of God.

17 Æra alle, elska broderlaget, ottast Gud, æra kongen!

Give due honor to all men. Love the brotherhood. Fear God. Honour the king.

18 De tenarar, ver dykkar herrar undergjevne i all age, ikkje berre dei gode og milde, men og dei rangvise!

Ye who are servants, be subject to your masters with all fear, not only to the good and mild, but also to the morose:

19 For det finn nåde, um nokon av samvit for Gud toler harmingar som han lid uretteleg.

for this is an evidence of grace, if any one for conscience towards God endure griefs, suffering unjustly.

20 For kva er det for ei ros, um de tek det med tolmod når de syndar og fær refsing for det? Men um de tek det med tolmod når de gjer godt og endå lyt lida, det finn nåde hjå Gud.

For what glory is it, if when ye sin and are punished for it, ye bear it patiently? but if when ye do well and suffer for it, ye bear it patiently, this will gain favor with God.

21 For til det vart de kalla, av di Kristus og leid for dykk og let etter for dykk eit fyredøme, so de skal fylgja hans fotfar.

For unto this are ye called; because Christ suffered for you, leaving you an example, that ye might follow his steps.

22 Han gjorde ikkje synd, og det fanst ikkje heller svik i hans munn;

Who did no sin, neither was guile found in his mouth:

23 han skjelte ikkje att når han vart utskjelt, ikkje truga ham når han leid, men gav det yver til honom som dømer rettferdigt;

who, when He was reviled, reviled not again; when He suffered, He threatened not; but committed Himself to Him that judgeth righteously.

24 han bar synderne våre på likamen sin upp på treet, so me skal døy av frå synderne våre og liva for rettferdi, då de er lækte ved hans sår.

Who Himself bare our sins in his own body on the cross, that we being dead to sins, might live unto righteousness: by whose stripes ye are healed.

25 For de var villfarande som sauer, men hev no vendt um til hyrdingen og tilsynsmannen for sjælerne dykkar.

For ye were as sheep going astray; but are now turned unto the shepherd and bishop of your souls.