Salomos Høisang 2

1 Jeg er Sarons blomst, dalenes lilje.

Ego flos campi, et lilium convallium.

2 Som en lilje blandt torner, så er min venninne blandt de unge kvinner.

Sicut lilium inter spinas, sic amica mea inter filias.

3 Som et epletre blandt skogens trær, så er min elskede blandt de unge menn; i hans skygge lyster det mig å sitte, og hans frukt er søt for min gane.

Sicut malus inter ligna silvarum, sic dilectus meus inter filios. Sub umbra illius quem desideraveram sedi, et fructus ejus dulcis gutturi meo.

4 Han har ført mig til vinhuset, og hans banner over mig er kjærlighet.

Introduxit me in cellam vinariam; ordinavit in me caritatem.

5 Styrk mig med druekaker, kveg mig med epler! For jeg er syk av kjærlighet.

Fulcite me floribus, stipate me malis, quia amore langueo.

6 Hans venstre hånd er under mitt hode, og hans høire favner mig.

Læva ejus sub capite meo, et dextera illius amplexabitur me.

7 Jeg ber eder inderlig, I Jerusalems døtre, ved rådyrene eller ved hindene på marken, at I ikke vekker og ikke egger kjærligheten, før den selv vil!

Adjuro vos, filiæ Jerusalem, per capreas cervosque camporum, ne suscitetis, neque evigilare faciatis dilectam, quoadusque ipsa velit.

8 Hør, der er min elskede! Se, der kommer han springende over fjellene, hoppende over haugene.

Vox dilecti mei; ecce iste venit, saliens in montibus, transiliens colles.

9 Min elskede ligner et rådyr eller en ung hjort. Se, der står han bak vår vegg; han kikker gjennem vinduene, gjennem gitteret ser han inn.

Similis est dilectus meus capreæ, hinnuloque cervorum. En ipse stat post parietem nostrum, respiciens per fenestras, prospiciens per cancellos.

10 Min elskede tar til orde og sier til mig: Stå op, min venninne, du min fagre, og kom ut!

En dilectus meus loquitur mihi. Surge, propera, amica mea, columba mea, formosa mea, et veni:

11 For se, nu er vinteren omme, regnet har draget forbi og er borte;

jam enim hiems transiit; imber abiit, et recessit.

12 blomstene kommer til syne i landet, sangens tid er inne, og turtelduens røst har latt sig høre i vårt land;

Flores apparuerunt in terra nostra; tempus putationis advenit: vox turturis audita est in terra nostra;

13 fikentreets frukter tar til å rødme, og vintrærnes blomster dufter. Stå op, kom, min venninne, du min fagre, så kom da!

ficus protulit grossos suos; vineæ florentes dederunt odorem suum. Surge, amica mea, speciosa mea, et veni:

14 Du min due i bergrevnene, i fjellveggens ly! La mig se din skikkelse, la mig høre din røst! For din røst er blid og din skikkelse fager.

columba mea, in foraminibus petræ, in caverna maceriæ, ostende mihi faciem tuam, sonet vox tua in auribus meis: vox enim tua dulcis, et facies tua decora.

15 Fang revene for oss, de små rever som ødelegger vingårdene! Våre vingårder står jo i blomst.

Capite nobis vulpes parvulas quæ demoliuntur vineas: nam vinea nostra floruit.

16 Min elskede er min, og jeg er hans, han som vokter sin hjord blandt liljene.

Dilectus meus mihi, et ego illi, qui pascitur inter lilia,

17 Innen dagen blir sval og skyggene flyr, vend om, min elskede, lik et rådyr eller en ung hjort på de kløftede fjell!

donec aspiret dies, et inclinentur umbræ. Revertere; similis esto, dilecte mi, capreæ, hinnuloque cervorum super montes Bether.