< Salmenes 95 >

1 Kom, la oss juble for Herren, la oss rope med fryd for vår frelses klippe!
Angzo oh, Angraeng khaeah anghoehaih laa to sah o si; aicae pahlonghaih lungsong khaeah anghoehaih hoiah hang o si.
2 La oss trede frem for hans åsyn med pris, la oss juble for ham med salmer!
Kawnhaih lokthuih hoiah a hmaa ah caeh o si loe, anih khaeah anghoehaih laa to sah o si.
3 For Herren er en stor Gud og en stor konge over alle guder,
Angraeng loe lensawk Sithaw ah oh moe, sithawnawk boih nuiah Kalen koek Siangpahrang ah oh.
4 han som har jordens dyp i sin hånd og fjellenes høider i eie,
Kathuk long ahmuennawk loe anih ban ah oh; mae sangnawk doeh anih ih ni.
5 han som eier havet, for han har skapt det, og hans hender har gjort det tørre land.
Anih mah tuipuinawk to sak pongah, angmah ih hmuen ah oh; saoeng doeh a ban hoiah ni sak.
6 Kom, la oss kaste oss ned og bøie kne, la oss knele for Herrens, vår skapers åsyn!
Angzo oh, akuephaih hoiah bok o si; aicae sahkung Angraeng hmaa ah cangkrawn o si.
7 For han er vår Gud, og vi er det folk han før, og den hjord hans hånd leder. Vilde I dog idag høre hans røst!
Anih loe aicae ih Sithaw ah oh; aicae loe angmah ih kasai qam ahmuen ah kaom kami, a ban thungah kaom tuu ah a oh o. Vaihniah a lok to na thaih o nahaeloe,
8 Forherd ikke eders hjerte, likesom ved Meriba, likesom på Massadagen i ørkenen,
palungphui han tavet o nathuem ih baktih, praezaek ah raihaih tong naah tanoek ih baktiah, palung thah o sak hmah,
9 hvor eders fedre fristet mig! De satte mig på prøve, de som dog hadde sett min gjerning.
nam panawk mah kai ang tanoek o naah, ka sak ih hmuen to nihcae mah hnuk o, toe nihcae mah kai ang tanoek o.
10 Firti år vemmedes jeg ved den slekt, og jeg sa: De er et folk med forvillet hjerte, og de kjenner ikke mine veier.
Saning qui palito thung nihcae nuiah palung ka phui, Hae kaminawk loe poek amro kami, ka caehhaih loklam panoek ai kami ah oh o, tiah ka thuih.
11 Så svor jeg i min vrede: Sannelig, de skal ikke komme inn til min hvile.
To pongah palung ka phuihaih hoiah nihcae khaeah, Nangcae loe kang hakhaih ahmuen thungah na kun o thai mak ai, tiah lok ka thuih.

< Salmenes 95 >