Salmenes 94
1 Du hevnens Gud, Herre, du hevnens Gud, åpenbar dig i herlighet!
Aw Angraeng Sithaw, lu lakung; Aw lu lakung Sithaw, amtueng thuih raeh.
2 Reis dig, du jordens dommer, la gjengjeldelse komme over de overmodige!
Aw long lokcaekkung, angthawk ah; amoek kami han katingah tangqum to paek ah.
3 Hvor lenge skal de ugudelige, Herre, hvor lenge skal de ugudelige fryde sig?
Angraeng, kasae kaminawk loe nasetto maw, kahoih ai kaminawk loe nasetto maw nawm o vop tih?
4 De utgyder en strøm av ord, de fører frekk tale; alle de som gjør urett, taler store ord.
Sethaih sah kaminawk loe amoek o boih, nihcae loe nasetto maw lok kaham lok to apae o vop tih?
5 Ditt folk, Herre, knuser de, og din arv plager de.
Aw Angraeng, nihcae mah nang ih kaminawk to atit o moe, na qawktoep kaminawk to pacaekthlaek o.
6 Enken og den fremmede slår de ihjel, og farløse myrder de.
Lamhmainawk, angvinnawk hoi ampa tawn ai kaminawk to a hum o.
7 Og de sier: Herren ser ikke, og Jakobs Gud gir ikke akt.
Angraeng mah hnu mak ai hmang, Jakob ih Sithaw mah doeh dawncang mak ai, tiah a thuih o.
8 Gi dog akt, I ufornuftige blandt folket, og I dårer, når vil I bli kloke?
Minawk salakah kaom poekhaih tawn ai kaminawk, panoek oh; kamthu kaminawk, natuek naah maw palung na haa o tih?
9 Mon han som planter øret, ikke skulde høre? Mon han som skaper øiet, ikke skulde se?
Naa sahkung mah loe thaih mak ai maw? Mik sahkung mah loe hnu mak ai maw?
10 Mon han som refser hedningene, ikke skulde straffe, han som gir menneskene forstand?
Sithaw panoek ai kami thuitaekkung mah loe, danpaek ai ah om tih maw? Kami palunghahaih patukkung loe, panoekhaih tawn ai maw?
11 Herren kjenner menneskenes tanker, han vet at de er tomhet.
Kami poekhaih loe azom pui ni, tiah Angraeng mah panoek.
12 Salig er den mann som du, Herre, refser og gir lærdom av din lov
Aw Angraeng, kasae kami hanah tangqom takae ai karoek to, karai tonghaih niah anih to nang haksak hanah, na thuihtaek moe, na lok patuk ih kami loe tahamhoih.
13 for å gi ham ro for onde dager, inntil det blir gravd en grav for den ugudelige.
14 For Herren skal ikke forkaste sitt folk og ikke forlate sin arv;
Angraeng mah angmah ih kaminawk to pahnawt sut mak ai, angmah ih qawktoep kaminawk doeh prawtsut mak ai.
15 for dommen skal vende tilbake til rettferdighet, og alle de opriktige av hjertet skal gi den medhold.
Toenghaih nuiah lokcaekhaih to om tih, poektoeng kaminawk boih loe to hmuen to pazui o tih.
16 Hvem reiser sig for mig imot de onde? Hvem stiller sig frem for mig imot dem som gjør urett?
Kasae kaminawk tuk hanah mi maw kai hanah angthawk tih? To tih ai boeh loe kasae sah kaminawk tuk hanah mi maw kai han angdoe tih?
17 Dersom ikke Herren var min hjelp, vilde min sjel snart bo i dødsrikets stillhet.
Angraeng mah na bomh ai nahaeloe, akra ai ah ka hinghaih hae amding rue duekhaih ahmuen ah ka om tih boeh.
18 Når jeg sier: Min fot vakler, da holder din miskunnhet mig oppe, Herre!
Kai mah, Ka khok loe amthaek boeh, tiah ka thuih naah, Aw Angraeng, na palungnathaih hoiah kai to nang patawnh.
19 Når mine urolige tanker i mitt hjerte blir mange, da husvaler din trøst min sjel.
Ka palung thung poekhaih angpung sut naah, ka hinghaih to nang hoesak.
20 Har vel fordervelsens domstol noget samfund med dig, der hvor de skaper urett under skinn av rett?
Toeng ai ah lokcaek kaminawk to na koeh ai, kamro angraeng tangkhang loe nang hoiah angkomhaih oh maw?
21 De slår sig skarevis sammen imot den rettferdiges sjel, og uskyldig blod dømmer de skyldig.
Nihcae loe katoeng kami hinghaih to lak hanah, amkhueng o moe, zaehaih tawn ai kami hum hanah khokhan o.
22 Da blir Herren mig en borg, og min Gud min tilflukts klippe.
Toe Angraeng loe kacak kai ih sipae ah oh; ka Sithaw loe ka buephaih lungsong ah oh.
23 Og han lar deres urett komme tilbake over dem, og for deres ondskaps skyld skal han utrydde dem; ja, Herren vår Gud skal utrydde dem.
Angraeng mah nihcae zaehaih to angmacae nuiah krahsak ueloe, kasae a sak o haih pongah nihcae to amrosak tih; ue, aicae Angraeng Sithaw mah nihcae to paro tih.
