Salmenes 90

1 En bønn av Moses, den Guds mann. Herre! Du har vært oss en bolig fra slekt til slekt.

Pakai, akhang khanga nangmahi kachennao in nahijenge!

2 Før fjellene blev til, og du skapte jorden og jorderike, ja fra evighet til evighet er du, Gud.

Moul le lhang ho pen masang, vannoi le leiset hi natundoh masangin, thiljoue kipat a pat ajo na chen in jong, nang ma Pathen nahijing e.

3 Du byder mennesket vende tilbake til støv og sier: Vend tilbake, I menneskebarn!

Nangin mihemhi anahina masa-a kile kitding’in nasollin leivui nalesosah kitjin ahi.

4 For tusen år er i dine øine som den dag igår når den farer bort, som en vakt om natten.

Nangdin Kum sangkhat jeng jonghi achejing tunikho bangbep ahin, jan phat chomcha tobang bou ahi.

5 Du skyller dem bort, de blir som en søvn. Om morgenen er de som det groende gress;

Nangin twisoh bangin neilhohmang jiuvin mang sangin asot jodeh poi. Keihohi hampa jingkah langa hung pahdoh tobang bou kahiuve.

6 om morgenen blomstrer det og gror, om aftenen visner det og blir tørt.

Hichu akhangdoh loijin ahinla nilhah langle agop lhajin athijitai.

7 For vi har gått til grunne ved din vrede, og ved din harme er vi faret bort med forferdelse.

Keihohi nangma lunghannan eisumang jitauvin chuleh nalung satnan eikichatsah’un ahi.

8 Du har satt våre misgjerninger for dine øine, vår skjulte synd for ditt åsyns lys.

Nangin kachonsetnao namasangah natahlang jin ahi, aguh a kachonset nauhi nakilandoh sahjin ahi.

9 For alle våre dager er bortflyktet i din vrede; vi har levd våre år til ende som et sukk.

Nalungsat na noi a higjing kahinkhou ahin, kakumkhou jong lungsat nan abeiloi jitai.

10 Vårt livs tid, den er sytti år og, når der er megen styrke, åtti år, og dets herlighet er møie og tomhet; for hastig blev vi drevet fremad, og vi fløi avsted.

Kei hohi kum 70 hingding bep kahiuvin, kahat tah’uleh kum 80 bep hingding kahiuve, ahinla hiche sunga chun natna le boina bou ahin; amang loiji taovin, chule keiho kaleng mang taove.

11 Hvem kjenner din vredes styrke og din harme, således som frykten for dig krever?

Nalunghanna thahat koiham ahe thei dingah? Naging a nalungsat khohje gelkhoh a koi ham?

12 Lær oss å telle våre dager, at vi kan få visdom i hjertet!

Kachih theina diuvin kahinkhou chomdan hi neihetsah taovin.

13 Vend om, Herre! Hvor lenge? Ha medynk med dine tjenere!

O Pakai, kaheng lam uva hung kile kit tan! Itihchan neikho ngai diu hitam?

14 Mett oss, når morgenen kommer, med din miskunnhet, så vil vi juble og være glade alle våre dager!

Jingkah seh le nalungset longlou chun kalungthim kipasah in, chutile kahinkhou lhumkei a navah choi la kasha jing diu ahi.

15 Gled oss så mange dager som du har plaget oss, så mange år som vi har sett ulykke!

Hesoh genthei kana thoh hou chuga kon in lunglhai na themkhat beh nei peu vin! Kakhoisat nao kumho jong kipana neisoh doh peh un.

16 La din gjerning åpenbares for dine tjenere og din herlighet over deres barn!

Nasohte hi nathilbol kidangtah hochu neimusah’un; kachilhah teuvin nathaneina loupitah chu mu uhen.

17 Og Herrens, vår Guds liflighet være over oss, og våre henders gjerning fremme du for oss, ja, våre henders gjerning, den fremme du!

Chuteng Pakai ka Pathen un namalsom nauchu eimu sah uhenlang katohna jouseuvah lolhinna eipetao hen. Henge, katoh gao neiso peh un.