Salmenes 88
1 En sang; en salme av Korahs barn; til sangmesteren; efter Mahalat leannot; en læresalme av Heman, esrahitten. Herre, min frelses Gud! Om dagen og om natten roper jeg for dig.
A Song, a Psalm, by sons of Korah, to the Overseer, 'Concerning the Sickness of Afflictions.' — An instruction, by Heman the Ezrahite. O Jehovah, God of my salvation, Daily I have cried, nightly before Thee,
2 La min bønn komme for ditt åsyn, bøi ditt øre til mitt klagerop!
My prayer cometh in before Thee, Incline Thine ear to my loud cry,
For my soul hath been full of evils, And my life hath come to Sheol. (Sheol h7585)
4 Jeg aktes like med dem som farer ned i hulen; jeg er som en mann uten kraft,
I have been reckoned with those going down [to] the pit, I have been as a man without strength.
5 frigitt som en av de døde, lik de ihjelslagne som ligger i graven, som du ikke mere kommer i hu, fordi de er skilt fra din hånd.
Among the dead — free, As pierced ones lying in the grave, Whom Thou hast not remembered any more, Yea, they by Thy hand have been cut off.
6 Du har lagt mig i dypenes hule, på mørke steder, i avgrunner.
Thou hast put me in the lowest pit, In dark places, in depths.
7 Din vrede tynger på mig, og med alle dine bølger trenger du mig. (Sela)
Upon me hath Thy fury lain, And [with] all Thy breakers Thou hast afflicted. (Selah)
8 Du har drevet mine kjenninger langt bort fra mig, du har gjort mig vederstyggelig for dem; jeg er stengt inne og kommer ikke ut.
Thou hast put mine acquaintance far from me, Thou hast made me an abomination to them, Shut up — I go not forth.
9 Mitt øie er vansmektet av elendighet; jeg har påkalt dig, Herre, hver dag, jeg har utbredt mine hender til dig.
Mine eye hath grieved because of affliction, I called Thee, O Jehovah, all the day, I have spread out unto Thee my hands.
10 Mon du gjør undergjerninger for de døde, eller mon dødninger står op og priser dig? (Sela)
To the dead dost Thou do wonders? Do Rephaim rise? do they thank Thee? (Selah)
11 Mon der fortelles i graven om din miskunnhet, i avgrunnen om din trofasthet?
Is Thy kindness recounted in the grave? Thy faithfulness in destruction?
12 Mon din undergjerning blir kjent i mørket, og din rettferdighet i glemselens land?
Are Thy wonders known in the darkness? And Thy righteousness in the land of forgetfulness?
13 Men jeg roper til dig, Herre, og om morgenen kommer min bønn dig i møte.
And I, unto Thee, O Jehovah, I have cried, And in the morning doth my prayer come before Thee.
14 Hvorfor, Herre, forkaster du min sjel? Hvorfor skjuler du ditt åsyn for mig?
Why, O Jehovah, castest Thou off my soul? Thou hidest Thy face from me.
15 Elendig er jeg og døende fra ungdommen av; jeg bærer dine redsler, jeg må fortvile.
I [am] afflicted, and expiring from youth, I have borne Thy terrors — I pine away.
16 Din vredes luer har gått over mig, dine redsler har tilintetgjort mig.
Over me hath Thy wrath passed, Thy terrors have cut me off,
17 De har omgitt mig som vann hele dagen, de har omringet mig alle sammen.
They have surrounded me as waters all the day, They have gone round against me together,
18 Du har drevet venn og næste langt bort fra mig; mine kjenninger er det mørke sted.
Thou hast put far from me lover and friend, Mine acquaintance [is] the place of darkness!
