Salmenes 78
1 En læresalme av Asaf. Lytt, mitt folk, til min lære, bøi eders ører til min munns ord!
A maskil of Asaph. My people, attend to my teaching: bend your ears to the words of my mouth,
2 Jeg vil oplate min munn med tankesprog, jeg vil la utstrømme gåtefulle ord fra fordums tid.
as I open my mouth in a poem on the riddling story of the past.
3 Det vi har hørt og vet, og det våre fedre har fortalt oss,
What we have heard and known, and what our ancestors have told us,
4 det vil vi ikke dølge for deres barn, men for den kommende slekt fortelle Herrens pris og hans styrke og de undergjerninger som han har gjort.
we will not hide from their children. We will tell to the next generation the praises and might of the Lord, and the wonders that he has done.
5 Han har reist et vidnesbyrd i Jakob og satt en lov i Israel, som han bød våre fedre å kunngjøre sine barn,
He set up a testimony in Jacob, a law he appointed in Israel, which he commanded our ancestors to make known to their children,
6 forat den kommende slekt, de barn som skulde fødes, kunde kjenne dem, kunde stå frem og fortelle dem for sine barn
that the next generation should know it, that the children yet to be born should arise and tell their children;
7 og sette sitt håp til Gud og ikke glemme Guds gjerninger, men holde hans bud
that in God they might put their confidence, and not forget God’s works; but that they might keep his commandments,
8 og ikke være som deres fedre, en opsetsig og gjenstridig slekt, en slekt som ikke gjorde sitt hjerte fast, og hvis ånd ikke var trofast mot Gud.
and not be like their ancestors, a generation defiant and stubborn, a generation with heart unsteady, and spirit unfaithful towards God.
9 Efra'ims barn, de rustede bueskyttere, vendte om på stridens dag.
Ephraimites, armed bowmen, turned back in the day of battle.
10 De holdt ikke Guds pakt og vilde ikke vandre i hans lov,
They did not keep God’s covenant, they refused to walk in his law.
11 og de glemte hans store gjerninger og de under som han hadde latt dem se.
They forgot what he had done, and the wonders he had shown them.
12 For deres fedres øine hadde han gjort under i Egyptens land, på Soans mark.
He did wonders before their ancestors in the country of Zoan in Egypt.
13 Han kløvde havet og lot dem gå gjennem det og lot vannet stå som en dynge.
Through the sea which he split he brought them, making waters stand up like a heap;
14 Og han ledet dem ved skyen om dagen og hele natten ved ildens lys.
he led them by day with a cloud, all the night with a light of fire.
15 Han kløvde klipper i ørkenen og gav dem å drikke som av store vanndyp.
From the rocks which he split in the wilderness, he gave them to drink as of ocean’s abundance.
16 Og han lot bekker gå ut av klippen og vann flyte ned som strømmer.
He brought streams out of the rock, and made water run down like rivers.
17 Men de blev ennu ved å synde mot ham, å være gjenstridige mot den Høieste i ørkenen.
Yet they still went on sinning against him, they defied the Most High in the desert.
18 Og de fristet Gud i sitt hjerte, så de krevde mat efter sin lyst.
They wilfully challenged God, demanding the food that they longed for.
19 Og de talte mot Gud, de sa: Kan vel Gud dekke bord i ørkenen?
‘Is God able,’ such was their challenge, ‘to spread in the desert a table?
20 Se, han har slått klippen så det fløt ut vann, og bekker strømmet over; mon han også kan gi brød, eller kan han komme med kjøtt til sitt folk?
From the rock that he struck there gushed water, and torrents that overflowed; but can he also give bread, or provide his people with meat?’
21 Derfor, da Herren hørte det, harmedes han, og ild optendtes mot Jakob, og vrede reiste sig mot Israel,
When the Lord heard this, he was furious, and fire was kindled on Jacob, anger flared up against Israel.
22 fordi de ikke trodde på Gud og ikke stolte på hans frelse.
For they put no trust in God, no confidence in his help.
23 Og han gav skyene der oppe befaling og åpnet himmelens porter.
So he summoned the clouds above; and, opening the doors of heaven,
24 Og han lot manna regne over dem til føde og gav dem himmelkorn.
he rained manna upon them for food, and grain of heaven he gave them.
25 Englebrød åt enhver; han sendte dem næring til mette.
Everyone ate the bread of angels; he sent them food to the full.
26 Han lot østenvinden fare ut i himmelen og førte sønnenvinden frem ved sin styrke.
He launched the east wind in the heavens, and guided the south by his power.
27 Og han lot kjøtt regne ned over dem som støv og vingede fugler som havets sand,
He rained meat upon them like dust, winged bird like the sand of the sea.
28 og han lot dem falle ned midt i deres leir, rundt omkring deres boliger.
In the midst of their camp he dropped it, all around their tents.
29 Og de åt og blev såre mette, og det de lystet efter, gav han dem.
They ate and were more than filled; he had brought them the thing they desired.
30 De hadde ennu ikke latt fare det de lystet efter, ennu var deres mat i deres munn,
But the thing they desired became loathsome: while their food was still in their mouths,
31 da reiste Guds vrede sig mot dem, og han herjet blandt deres kraftfulle menn, og Israels unge menn slo han ned.
the wrath of God rose against them. He slew the stoutest among them, and laid low the young men of Israel.
32 Med alt dette syndet de enda og trodde ikke på hans undergjerninger.
Yet for all this they sinned yet more, and refused to believe in his wonders.
33 Derfor lot han deres dager svinne bort i tomhet og deres år i forskrekkelse.
So he ended their days in a breath, and their years in sudden dismay.
34 Når han herjet blandt dem, da spurte de efter ham og vendte om og søkte Gud
When he slew them, then they sought after him, they turned and sought God with diligence.
35 og kom i hu at Gud var deres klippe, og den høieste Gud deres gjenløser.
They remembered that God was their rock, and the Most High God their redeemer.
36 Men de smigret for ham med sin munn og løi for ham med sin tunge.
But they flattered him with their mouth, and lied to him with their tongue.
37 Og deres hjerte hang ikke fast ved ham, og de var ikke tro mot hans pakt.
Their heart was not steady with him, they were faithless to his covenant.
38 Men han, han er miskunnelig, han tilgir misgjerning og forderver ikke; mange ganger lot han sin vrede vende om og lot ikke all sin harme bryte frem.
But he is full of pity: he pardons sin and destroys not. Often he turns his anger away, without stirring his wrath at all.
39 Og han kom i hu at de var kjød, et åndepust som farer avsted og ikke kommer tilbake.
So he remembered that they were but flesh, breath that passes and does not return.
40 Hvor titt var de ikke gjenstridige mot ham i ørkenen, gjorde ham sorg på de øde steder!
But how often they rebelled in the desert, and caused him grief in the wilderness,
41 Og de fristet Gud på ny og krenket Israels Hellige.
tempting God again and again, provoking the Holy One of Israel.
42 De kom ikke hans hånd i hu den dag han forløste dem fra fienden,
They did not remember his strength, nor the day he redeemed from the foe,
43 han som gjorde sine tegn i Egypten og sine under på Soans mark.
how he set his signs in Egypt, in the country of Zoan his wonders.
44 Han gjorde deres elver til blod, og sine rinnende vann kunde de ikke drikke.
He turned their canals into blood, their streams undrinkable.
45 Han sendte imot dem fluesvermer som fortærte dem, og frosk som fordervet dem.
He sent forth flies, which devoured them; frogs, too, which destroyed them.
46 Og han gav gnageren deres grøde og gresshoppen deres høst.
Their crops he gave to the caterpillar, and the fruits of their toil to the locust.
47 Han slo deres vintrær ned med hagl og deres morbærtrær med haglstener.
He slew their vines with hail, and their sycamore trees with frost.
48 Og han overgav deres fe til haglet og deres hjorder til ildsluer.
He delivered their cattle to the hail, and their flocks to bolts of fire.
49 Han slapp sin brennende vrede løs mot dem, harme og forbitrelse og trengsel, en sending av ulykkes-bud.
He let loose his hot anger among them, fury and wrath and distress, a band of destroying angels.
50 Han brøt vei for sin vrede, sparte ikke deres sjel for døden, overgav deres liv til pesten.
He cleared a path for his anger, did not spare them from death, but gave them over to pestilence.
51 Og han slo alle førstefødte i Egypten, styrkens førstegrøde i Kams telter.
He struck down all the firstborn in Egypt, the first fruits of their strength in the tents of Ham.
52 Og han lot sitt folk bryte op som en fåreflokk og førte dem som en hjord i ørkenen.
He led forth his people like sheep, he was guide to his flock in the desert.
53 Og han ledet dem tryggelig, og de fryktet ikke, men havet skjulte deres fiender.
Securely he led them, and free from fear, while their foes were drowned in the sea.
54 Og han førte dem til sitt hellige landemerke, til det berg hans høire hånd hadde vunnet.
To his holy realm he brought them, to the mountain his right hand had purchased.
55 Og han drev hedningene ut for deres åsyn og lot deres land tilfalle dem som arvedel og lot Israels stammer bo i deres telter.
He drove out the nations before them, and allotted their land for possession, and their tents for Israel to live in.
56 Men de fristet Gud, den Høieste, og var gjenstridige mot ham, og de aktet ikke på hans vidnesbyrd.
Yet they tempted and angered the Most High God, they did not observe his decrees.
57 De vek av og var troløse, som deres fedre, de vendte om, likesom en bue som svikter.
They drew back, false like their ancestors; they failed like a treacherous bow.
58 Og de vakte hans harme med sine offerhauger og gjorde ham nidkjær med sine utskårne billeder.
Their shrines stirred him to anger, their idols moved him to jealousy.
59 Gud hørte det og blev vred, og han blev såre kjed av Israel.
When God heard of this, he was furious, and he spurned Israel utterly.
60 Og han forlot sin bolig i Silo, det telt han hadde opslått blandt menneskene.
He abandoned his home in Shiloh, the tent he had pitched among people.
61 Og han overgav sin styrke til fangenskap og sin herlighet i fiendens hånd.
He gave his strength up to captivity, his glory to the hands of the foe.
62 Og han overgav sitt folk til sverdet og harmedes på sin arv.
He gave his people to the sword, he was furious with his own.
63 Ild fortærte dets unge menn, og dets jomfruer fikk ingen brudesang.
Fire devoured their young men, and their maidens had no marriage-song.
64 Dets prester falt for sverdet, og dets enker holdt ikke klagemål.
Their priests fell by the sword, and their widows could not weep.
65 Da våknet Herren som en sovende, som en helt som jubler av vin.
Then the Lord awoke as from sleep, like a warrior flushed with wine;
66 Og han slo sine motstandere tilbake, påførte dem en evig skam.
and he beat back his foes, putting them to perpetual scorn.
67 Og han forkastet Josefs telt og utvalgte ikke Efra'ims stamme,
He disowned the tent of Joseph, he rejected the tribe of Ephraim;
68 men han utvalgte Juda stamme, Sions berg som han elsket.
but he chose the tribe of Judah, Mount Zion, which he loves.
69 Og han bygget sin helligdom lik høie fjell, lik jorden, som han har grunnfestet for evig tid.
And he built like the heights his sanctuary, like the earth which he founded forever.
70 Og han utvalgte David, sin tjener, og tok ham fra fårehegnene;
And he chose David his servant, taking him from the sheepfolds.
71 fra de melkende får som han gikk bakefter, hentet han ham til å vokte Jakob, sitt folk, og Israel, sin arv.
From the mother-ewes he brought him, to be shepherd to Jacob his people, and to Israel his inheritance.
72 Og han voktet dem efter sitt hjertes opriktighet og ledet dem med sin forstandige hånd.
With upright heart did he shepherd them, and with skilful hands did he guide them.
