Salmenes 78
1 En læresalme av Asaf. Lytt, mitt folk, til min lære, bøi eders ører til min munns ord!
[A Psalm] of instruction for Asaph. Give heed, O my people, to my law: incline your ear to the words of my mouth.
2 Jeg vil oplate min munn med tankesprog, jeg vil la utstrømme gåtefulle ord fra fordums tid.
I will open my mouth in parables: I will utter dark sayings [which have been] from the beginning.
3 Det vi har hørt og vet, og det våre fedre har fortalt oss,
All which we have heard and known, and our fathers have declared to us.
4 det vil vi ikke dølge for deres barn, men for den kommende slekt fortelle Herrens pris og hans styrke og de undergjerninger som han har gjort.
They were not hid from their children to a second generations; [the fathers] declaring the praises of the Lord, and his mighty acts, and his wonders which he wrought.
5 Han har reist et vidnesbyrd i Jakob og satt en lov i Israel, som han bød våre fedre å kunngjøre sine barn,
And he raised up a testimony in Jacob, and appointed a law in Israel, which he commanded our fathers, to make it known to their children:
6 forat den kommende slekt, de barn som skulde fødes, kunde kjenne dem, kunde stå frem og fortelle dem for sine barn
that another generation might know, even the sons which should be born; and they should arise and declare them to their children.
7 og sette sitt håp til Gud og ikke glemme Guds gjerninger, men holde hans bud
That they might set their hope on God, and not forget the works of God, but diligently seek his commandments.
8 og ikke være som deres fedre, en opsetsig og gjenstridig slekt, en slekt som ikke gjorde sitt hjerte fast, og hvis ånd ikke var trofast mot Gud.
That they should not be as their fathers, a perverse and provoking generation; a generation which set not its heart aright, and its spirit was not steadfast with God.
9 Efra'ims barn, de rustede bueskyttere, vendte om på stridens dag.
The children of Ephraim, bending and shooting [with] the bow, turned [back] in the day of battle.
10 De holdt ikke Guds pakt og vilde ikke vandre i hans lov,
They kept not the covenant of God, and would not walk in his law.
11 og de glemte hans store gjerninger og de under som han hadde latt dem se.
And they forgot his benefits, and his miracles which he [had] shewed them;
12 For deres fedres øine hadde han gjort under i Egyptens land, på Soans mark.
the miracles which he wrought before their fathers, in the land of Egypt, in the plain of Tanes.
13 Han kløvde havet og lot dem gå gjennem det og lot vannet stå som en dynge.
He clave the sea, and led them through: he made the waters to stand as [in] a bottle.
14 Og han ledet dem ved skyen om dagen og hele natten ved ildens lys.
And he guided them with a cloud by day, and all the night with a light of fire.
15 Han kløvde klipper i ørkenen og gav dem å drikke som av store vanndyp.
he clave a rock in the wilderness, and made them drink as in a great deep.
16 Og han lot bekker gå ut av klippen og vann flyte ned som strømmer.
And he brought water out of the rock, and caused waters to flow down as rivers.
17 Men de blev ennu ved å synde mot ham, å være gjenstridige mot den Høieste i ørkenen.
And they sinned yet more against him; they provoked the Most High in the wilderness.
18 Og de fristet Gud i sitt hjerte, så de krevde mat efter sin lyst.
And they tempted God in their hearts, in asking meat for [the desire of] their souls.
19 Og de talte mot Gud, de sa: Kan vel Gud dekke bord i ørkenen?
They spoke also against God, and said, Will God be able to prepare a table in the wilderness?
20 Se, han har slått klippen så det fløt ut vann, og bekker strømmet over; mon han også kan gi brød, eller kan han komme med kjøtt til sitt folk?
Forasmuch as he smote the rock, and the waters flowed, and the torrents ran abundantly; will he be able also to give bread, or prepare a table for his people?
21 Derfor, da Herren hørte det, harmedes han, og ild optendtes mot Jakob, og vrede reiste sig mot Israel,
Therefore the Lord heard, and was provoked: and fire was kindled in Jacob, and wrath went up against Israel.
22 fordi de ikke trodde på Gud og ikke stolte på hans frelse.
Because they believed not in God, and trusted not in his salvation.
23 Og han gav skyene der oppe befaling og åpnet himmelens porter.
Yet he commanded the clouds from above, and opened the doors of heaven,
24 Og han lot manna regne over dem til føde og gav dem himmelkorn.
and rained upon them manna to eat, and gave them the bread of heaven.
25 Englebrød åt enhver; han sendte dem næring til mette.
Man ate angels' bread; he sent them provision to the full.
26 Han lot østenvinden fare ut i himmelen og førte sønnenvinden frem ved sin styrke.
He removed the south wind from heaven; and by his might he brought in the south-west wind.
27 Og han lot kjøtt regne ned over dem som støv og vingede fugler som havets sand,
And he rained upon them flesh like dust, and feathered birds like the sand of the seas.
28 og han lot dem falle ned midt i deres leir, rundt omkring deres boliger.
And they fell into the midst of their camp, round about their tents.
29 Og de åt og blev såre mette, og det de lystet efter, gav han dem.
So they ate, and were completely filled; and he gave them their desire.
30 De hadde ennu ikke latt fare det de lystet efter, ennu var deres mat i deres munn,
They were not disappointed of their desire: [but] when their food was yet in their mouth,
31 da reiste Guds vrede sig mot dem, og han herjet blandt deres kraftfulle menn, og Israels unge menn slo han ned.
then the indignation of God rose up against them, and slew the fattest of them, and overthrew the choice men of Israel.
32 Med alt dette syndet de enda og trodde ikke på hans undergjerninger.
In the midst of all this they sinned yet more, and believed not his miracles.
33 Derfor lot han deres dager svinne bort i tomhet og deres år i forskrekkelse.
And their days were consumed in vanity, and their years with anxiety.
34 Når han herjet blandt dem, da spurte de efter ham og vendte om og søkte Gud
When he slew them, they sought him: and they returned and called betimes upon God.
35 og kom i hu at Gud var deres klippe, og den høieste Gud deres gjenløser.
And they remembered that God was their helper, and the most high God was their redeemer.
36 Men de smigret for ham med sin munn og løi for ham med sin tunge.
Yet they loved him [only] with their mouth, and lied to him with their tongue.
37 Og deres hjerte hang ikke fast ved ham, og de var ikke tro mot hans pakt.
For their heart [was] not right with him, neither were they steadfast in his covenant.
38 Men han, han er miskunnelig, han tilgir misgjerning og forderver ikke; mange ganger lot han sin vrede vende om og lot ikke all sin harme bryte frem.
But he is compassionate, and will forgive their sins, and will not destroy [them]: yea, he will frequently turn away his wrath, and will not kindle all his anger.
39 Og han kom i hu at de var kjød, et åndepust som farer avsted og ikke kommer tilbake.
And he remembered that they are flesh; a wind that passes away, and returns not.
40 Hvor titt var de ikke gjenstridige mot ham i ørkenen, gjorde ham sorg på de øde steder!
How often did they provoke him in the wilderness, [and] anger him in a dry land!
41 Og de fristet Gud på ny og krenket Israels Hellige.
Yea, they turned back, and tempted God, and provoked the Holy One of Israel.
42 De kom ikke hans hånd i hu den dag han forløste dem fra fienden,
They remembered not his hand, the day in which he delivered them from the hand of the oppressor.
43 han som gjorde sine tegn i Egypten og sine under på Soans mark.
How he had wrought his signs in Egypt, and his wonders in the field of Tanes:
44 Han gjorde deres elver til blod, og sine rinnende vann kunde de ikke drikke.
and had changed their rivers into blood; and their streams, that they should not drink.
45 Han sendte imot dem fluesvermer som fortærte dem, og frosk som fordervet dem.
He sent against them the dog-fly, and it devoured them; and the frog, and it spoiled them.
46 Og han gav gnageren deres grøde og gresshoppen deres høst.
And he gave their fruit to the canker worm, and their labours to the locust.
47 Han slo deres vintrær ned med hagl og deres morbærtrær med haglstener.
He killed their vines with hail, and their sycamores with frost.
48 Og han overgav deres fe til haglet og deres hjorder til ildsluer.
And he gave up their cattle to hail, and their substance to the fire.
49 Han slapp sin brennende vrede løs mot dem, harme og forbitrelse og trengsel, en sending av ulykkes-bud.
He sent out against them the fury of his anger, wrath, and indignation, and affliction, a message by evil angels.
50 Han brøt vei for sin vrede, sparte ikke deres sjel for døden, overgav deres liv til pesten.
He made a way for his wrath; he spared not their souls from death, but consigned their cattle to death;
51 Og han slo alle førstefødte i Egypten, styrkens førstegrøde i Kams telter.
and smote every first-born in the land of Egypt; the first-fruits of their labours in the tents of Cham.
52 Og han lot sitt folk bryte op som en fåreflokk og førte dem som en hjord i ørkenen.
And he removed his people like sheep; he led them as a flock in the wilderness.
53 Og han ledet dem tryggelig, og de fryktet ikke, men havet skjulte deres fiender.
And he guided them with hope, and they feared not: but the sea covered their enemies.
54 Og han førte dem til sitt hellige landemerke, til det berg hans høire hånd hadde vunnet.
And he brought them in to the mountain of his sanctuary, this mountain which his right hand had purchased.
55 Og han drev hedningene ut for deres åsyn og lot deres land tilfalle dem som arvedel og lot Israels stammer bo i deres telter.
And he cast out the nations from before them, and made them to inherit by a line of inheritance, and made the tribes of Israel to dwell in their tents.
56 Men de fristet Gud, den Høieste, og var gjenstridige mot ham, og de aktet ikke på hans vidnesbyrd.
Yet they tempted and provoked the most high God, and kept not his testimonies.
57 De vek av og var troløse, som deres fedre, de vendte om, likesom en bue som svikter.
And they turned back, and broke covenant, even as also their fathers: they became like a crooked bow.
58 Og de vakte hans harme med sine offerhauger og gjorde ham nidkjær med sine utskårne billeder.
And they provoked him with their high places, and moved him to jealousy with their graven images.
59 Gud hørte det og blev vred, og han blev såre kjed av Israel.
God heard and lightly regarded [them], and greatly despised Israel.
60 Og han forlot sin bolig i Silo, det telt han hadde opslått blandt menneskene.
And he rejected the tabernacle of Selom, his tent where he dwelt among men.
61 Og han overgav sin styrke til fangenskap og sin herlighet i fiendens hånd.
And he gave their strength into captivity, and their beauty into the enemy's hand.
62 Og han overgav sitt folk til sverdet og harmedes på sin arv.
And he gave his people to the sword; and disdained his inheritance.
63 Ild fortærte dets unge menn, og dets jomfruer fikk ingen brudesang.
Fire devoured their young men; and their virgins mourned not.
64 Dets prester falt for sverdet, og dets enker holdt ikke klagemål.
Their priests fell by the sword; and their widows shall not be wept for.
65 Da våknet Herren som en sovende, som en helt som jubler av vin.
So the Lord awaked as one out of sleep, [and] as a mighty man who has been heated with wine.
66 Og han slo sine motstandere tilbake, påførte dem en evig skam.
And he smote his enemies in the hinder parts: he brought on them a perpetual reproach.
67 Og han forkastet Josefs telt og utvalgte ikke Efra'ims stamme,
And he rejected the tabernacle of Joseph, and chose not the tribe of Ephraim;
68 men han utvalgte Juda stamme, Sions berg som han elsket.
but chose the tribe of Juda, the mount Sion which he loved.
69 Og han bygget sin helligdom lik høie fjell, lik jorden, som han har grunnfestet for evig tid.
And he built his sanctuary as [the place] of unicorns; he founded it for ever on the earth.
70 Og han utvalgte David, sin tjener, og tok ham fra fårehegnene;
He chose David also his servant, and took him up from the flocks of sheep.
71 fra de melkende får som han gikk bakefter, hentet han ham til å vokte Jakob, sitt folk, og Israel, sin arv.
He took him from following the ewes great with young, to be the shepherd of Jacob his servant, and Israel his inheritance.
72 Og han voktet dem efter sitt hjertes opriktighet og ledet dem med sin forstandige hånd.
So he tended them in the innocency of his heart; and guided them by the skillfulness of his hands.
