Salmenes 74
1 En læresalme av Asaf. Hvorfor, Gud, har du forkastet oss for evig tid? Hvorfor ryker din vrede mot den hjord du før?
An instruction: of Asaph. Why, O God, hast thou cast off for ever? [why] doth thine anger smoke against the sheep of thy pasture?
2 Kom i hu din menighet, som du vant din i fordums tid, som du gjenløste til å være din arvs stamme, Sions berg, hvor du tok bolig!
Remember thine assembly, which thou hast purchased of old, which thou hast redeemed [to be] the portion of thine inheritance, this mount Zion, wherein thou hast dwelt.
3 Opløft dine trin til de evige grushoper! Alt har fienden fordervet i helligdommen.
Lift up thy steps unto the perpetual desolations: everything in the sanctuary hath the enemy destroyed.
4 Dine motstandere har brølt midt i ditt forsamlingshus; de har satt sine egne tegn op til tegn.
Thine adversaries roar in the midst of thy place of assembly; they set up their signs [for] signs.
5 Det var et syn som når økser løftes i tykke skogen.
[A man] was known as he could lift up axes in the thicket of trees;
6 Og nu, alt det som fantes av billedverk, det slo de sønder med øks og hammer.
And now they break down its carved work altogether, with hatchets and hammers.
7 De har satt ild på din helligdom; like til grunnen har de vanhelliget ditt navns bolig.
They have set on fire thy sanctuary, they have profaned the habitation of thy name to the ground.
8 De har sagt i sitt hjerte: Vi vil ødelegge dem alle tilsammen! De har opbrent alle Guds forsamlingshus i landet.
They said in their heart, Let us destroy them together: they have burned up all God's places of assembly in the land.
9 Våre egne tegn ser vi ikke; det er ikke nogen profet mere, ikke nogen hos oss som vet hvor lenge det skal vare.
We see not our signs; there is no more any prophet, neither is there among us any that knoweth how long.
10 Hvor lenge, Gud, skal motstanderen håne, fienden forakte ditt navn evindelig?
How long, O God, shall the adversary reproach? Shall the enemy contemn thy name for ever?
11 Hvorfor drar du din hånd, din høire hånd tilbake? Ta den ut av din barm og ødelegg!
Why withdrawest thou thy hand, and thy right hand? [pluck it] out of thy bosom: consume [them].
12 Gud er dog min konge fra fordums tid, han som skaper frelse på den vide jord.
But God is my king of old, accomplishing deliverances in the midst of the earth.
13 Du er den som skilte havet med din styrke, knuste dragenes hoder på vannene.
Thou didst divide the sea by thy strength; thou didst break the heads of the monsters on the waters:
14 Du sønderslo Leviatans hoder, du gav den til føde for ørkenens folk.
Thou didst break in pieces the heads of leviathan, thou gavest him to be meat to those that people the desert.
15 Du lot kilde og bekk bryte frem, du uttørket evige strømmer.
Thou didst cleave fountain and torrent, thou driedst up ever-flowing rivers.
16 Dig hører dagen til, dig også natten; du har skapt himmellysene og solen.
The day is thine, the night also is thine; thou hast prepared the moon and the sun:
17 Du har fastsatt alle jordens grenser; sommer og vinter - du har dannet dem.
Thou hast set all the borders of the earth; summer and winter — thou didst form them.
18 Kom dette i hu: Fienden har hånet Herren, og et dårlig folk har foraktet ditt navn!
Remember this, that an enemy hath reproached Jehovah, and a foolish people have contemned thy name.
19 Overgi ikke din turteldue til den mordlystne skare, glem ikke dine elendiges skare evindelig!
Give not up the soul of thy turtle-dove unto the wild beast; forget not the troop of thine afflicted for ever.
20 Se til pakten! For landets mørke steder er fulle av volds boliger.
Have respect unto the covenant; for the dark places of the earth are full of the dwellings of violence.
21 La ikke den undertrykte vende tilbake med skam, la den elendige og fattige love ditt navn!
Oh let not the oppressed one return ashamed; let the afflicted and needy praise thy name.
22 Reis dig, Gud, før din sak, kom i hu at du blir hånet av dåren hele dagen!
Rise up, O God, plead thine own cause: remember how the foolish man reproacheth thee all the day;
23 Glem ikke dine fienders røst, dine motstanderes bulder, som stiger op all tid!
Forget not the voice of thine adversaries: the tumult of those that rise up against thee ascendeth continually.
