Salmenes 74
1 En læresalme av Asaf. Hvorfor, Gud, har du forkastet oss for evig tid? Hvorfor ryker din vrede mot den hjord du før?
Maschil of Asaph. O God, why hast thou cast [us] off for ever? Why doth thine anger smoke against the sheep of thy pasture?
2 Kom i hu din menighet, som du vant din i fordums tid, som du gjenløste til å være din arvs stamme, Sions berg, hvor du tok bolig!
Remember thy congregation, which thou hast gotten of old, Which thou hast redeemed to be the tribe of thine inheritance; [And] mount Zion, wherein thou hast dwelt.
3 Opløft dine trin til de evige grushoper! Alt har fienden fordervet i helligdommen.
Lift up thy feet unto the perpetual ruins, All the evil that the enemy hath done in the sanctuary.
4 Dine motstandere har brølt midt i ditt forsamlingshus; de har satt sine egne tegn op til tegn.
Thine adversaries have roared in the midst of thine assembly; They have set up their ensigns for signs.
5 Det var et syn som når økser løftes i tykke skogen.
They seemed as men that lifted up Axes upon a thicket of trees.
6 Og nu, alt det som fantes av billedverk, det slo de sønder med øks og hammer.
And now all the carved work thereof They break down with hatchet and hammers.
7 De har satt ild på din helligdom; like til grunnen har de vanhelliget ditt navns bolig.
They have set thy sanctuary on fire; They have profaned the dwelling-place of thy name [by casting it] to the ground.
8 De har sagt i sitt hjerte: Vi vil ødelegge dem alle tilsammen! De har opbrent alle Guds forsamlingshus i landet.
They said in their heart, Let us make havoc of them altogether: They have burned up all the synagogues of God in the land.
9 Våre egne tegn ser vi ikke; det er ikke nogen profet mere, ikke nogen hos oss som vet hvor lenge det skal vare.
We see not our signs: There is no more any prophet; Neither is there among us any that knoweth how long.
10 Hvor lenge, Gud, skal motstanderen håne, fienden forakte ditt navn evindelig?
How long, O God, shall the adversary reproach? Shall the enemy blaspheme thy name for ever?
11 Hvorfor drar du din hånd, din høire hånd tilbake? Ta den ut av din barm og ødelegg!
Why drawest thou back thy hand, even thy right hand? [Pluck it] out of thy bosom [and] consume [them].
12 Gud er dog min konge fra fordums tid, han som skaper frelse på den vide jord.
Yet God is my King of old, Working salvation in the midst of the earth.
13 Du er den som skilte havet med din styrke, knuste dragenes hoder på vannene.
Thou didst divide the sea by thy strength: Thou brakest the heads of the sea-monsters in the waters.
14 Du sønderslo Leviatans hoder, du gav den til føde for ørkenens folk.
Thou brakest the heads of leviathan in pieces; Thou gavest him to be food to the people inhabiting the wilderness.
15 Du lot kilde og bekk bryte frem, du uttørket evige strømmer.
Thou didst cleave fountain and flood: Thou driedst up mighty rivers.
16 Dig hører dagen til, dig også natten; du har skapt himmellysene og solen.
The day is thine, the night also is thine: Thou hast prepared the light and the sun.
17 Du har fastsatt alle jordens grenser; sommer og vinter - du har dannet dem.
Thou hast set all the borders of the earth: Thou hast made summer and winter.
18 Kom dette i hu: Fienden har hånet Herren, og et dårlig folk har foraktet ditt navn!
Remember this, that the enemy hath reproached, O Jehovah, And that a foolish people hath blasphemed thy name.
19 Overgi ikke din turteldue til den mordlystne skare, glem ikke dine elendiges skare evindelig!
Oh deliver not the soul of thy turtle-dove unto the wild beast: Forget not the life of thy poor for ever.
20 Se til pakten! For landets mørke steder er fulle av volds boliger.
Have respect unto the covenant; For the dark places of the earth are full of the habitations of violence.
21 La ikke den undertrykte vende tilbake med skam, la den elendige og fattige love ditt navn!
Oh let not the oppressed return ashamed: Let the poor and needy praise thy name.
22 Reis dig, Gud, før din sak, kom i hu at du blir hånet av dåren hele dagen!
Arise, O God, plead thine own cause: Remember how the foolish man reproacheth thee all the day.
23 Glem ikke dine fienders røst, dine motstanderes bulder, som stiger op all tid!
Forget not the voice of thine adversaries: The tumult of those that rise up against thee ascendeth continually.
