Salmenes 69
1 Til sangmesteren; efter "Liljer"; av David. Frels mig, Gud, for vannene er kommet inntil sjelen.
For the end, [a Psalm] of David, for alternate [strains]. Save me, O God; for the waters have come in to my soul.
2 Jeg er sunket ned i bunnløst dynd, hvor der intet fotfeste er; jeg er kommet i dype vann, og strømmen slår over mig.
I am stuck fast in deep mire, and there is no standing: I am come in to the depths of the sea, and a storm has overwhelmed me.
3 Jeg har ropt mig trett, min strupe brenner; mine øine er borttæret idet jeg venter på min Gud.
I am weary [of] crying, my throat has become hoarse; mine eyes have failed by my waiting on my God.
4 Flere enn hårene på mitt hode er de som hater mig uten årsak; tallrike er de som vil forderve mig, mine fiender uten grunn; det jeg ikke har røvet, skal jeg nu gi tilbake.
They that hate me without a cause are more than the hairs of my head: my enemies that persecute me unrighteously are strengthened: then I restored that which I took not away.
5 Gud, du kjenner min dårskap, og all min syndeskyld er ikke skjult for dig.
O God, you know my foolishness; and my transgressions are not hidden from you.
6 La dem ikke bli til skamme ved mig, de som bier efter dig, Herre, Herre, hærskarenes Gud! La dem ikke bli til spott ved mig, de som søker dig, Israels Gud!
Let not them that wait on you, O Lord of hosts, be ashamed on my account: let not them that seek you, be ashamed on my account, O God of Israel.
7 For for din skyld bærer jeg vanære, dekker skam mitt åsyn.
For I have suffered reproach for your sake; shame has covered my face.
8 Jeg er blitt fremmed for mine brødre og en utlending for min mors barn.
I became strange to my brethren, and a stranger to my mother's children.
9 For nidkjærhet for ditt hus har fortært mig, og deres hån som håner dig, er falt på mig.
For the zeal of your house has eaten me up; and the reproaches of them that reproached you are fallen upon me.
10 Og min sjel gråt mens jeg fastet, og det blev mig til spott.
And I bowed down my soul with fasting, and that was made my reproach.
11 Og jeg gjorde sekk til mitt klædebon, og jeg blev dem til et ordsprog.
And I put on sackcloth for my covering; and I became a proverb to them.
12 De som sitter i porten, snakker om mig, og de som drikker sterk drikk, synger om mig.
They that sit in the gate talked against me, and they that drank wine sang against me.
13 Men jeg kommer med min bønn til dig, Herre, i nådens tid, Gud, for din megen miskunnhet; svar mig med din frelsende trofasthet!
But I [will cry] to you, O Lord, in my prayer; O God, it is a propitious time: in the multitude of your mercy hear me, in the truth of your salvation.
14 Redd mig ut av dyndet og la mig ikke synke! La mig bli reddet fra dem som hater mig, og fra de dype vann!
Save me from the mire, that I stick not [in it]: let me be delivered from them that hate me, and from the deep waters.
15 La ikke vannstrømmen slå over mig og ikke dypet sluke mig, og la ikke brønnen lukke sitt gap over mig!
Let not the waterflood drown me, nor let the deep swallow me up; neither let the well shut its mouth upon me.
16 Svar mig, Herre, for din miskunnhet er god; vend dig til mig efter din store barmhjertighet!
Hear me, O Lord; for your mercy is good: according to the multitude of your compassions look upon me.
17 Og skjul ikke ditt åsyn for din tjener, for jeg er i nød; skynd dig å svare mig!
And turn not away your face from your servant; for I am afflicted: hear me speedily.
18 Kom nær til min sjel, forløs den, frels mig for mine fienders skyld!
Draw near to my soul and redeem it: deliver me because of mine enemies.
19 Du kjenner min spott og min skam og min vanære; alle mine motstandere er for ditt åsyn.
For you know my reproach, and my shame, and my confusion; all that afflict me are before you.
20 Spott har brutt mitt hjerte, så jeg er syk, og jeg ventet på medynk, men der var ingen, på trøstere, men jeg fant ikke nogen.
My soul has waited for reproach and misery; and I waited for one to grieve with me, but there was none; and for one to comfort me, but I found none.
21 De gav mig galle å ete, og for min tørst gav de mig eddik å drikke.
They gave [me] also gall for my food, and made me drink vinegar for my thirst.
22 La deres bord bli til en strikke for deres åsyn og til en snare for dem når de er trygge!
Let their table before them be for a snare, and for a recompense, and for a stumbling block.
23 La deres øine formørkes, så de ikke ser, og la deres lender alltid vakle!
Let their eyes be darkened that they should not see; and bow down their back continually.
24 Utøs din harme over dem, og la din brennende vrede nå dem!
Pour out your wrath upon them, and let the fury of your anger take hold on them.
25 Deres bolig bli øde, ei være der nogen som bor i deres telt!
Let their habitation be made desolate; and let there be no inhabitant in their tents:
26 For den du har slått, forfølger de, og de forteller om deres smerte som du har stunget.
Because they persecuted him whom you have struck; and they have added to the grief of my wounds.
27 La dem legge skyld til sin skyld, og la dem ikke komme til din rettferdighet!
Add iniquity to their iniquity; and let them not come into your righteousness.
28 La dem bli utslettet av de levendes bok, og la dem ikke bli innskrevet med de rettferdige!
Let them be blotted out of the book of the living, and let them not be written with the righteous.
29 Men jeg er elendig og full av pine; la din frelse, Gud, føre mig i sikkerhet!
I am poor and sorrowful; but the salvation of your countenance has helped me.
30 Jeg vil love Guds navn med sang og ophøie ham med lovprisning,
I will praise the name of my God with a song, I will magnify him with praise;
31 og det skal behage Herren bedre enn en ung okse med horn og klover.
and [this] shall please God more than a young calf having horns and hoofs.
32 Når saktmodige ser det, skal de glede sig; I som søker Gud, eders hjerte leve!
Let the poor see and rejoice; seek the Lord diligently, and you shall live.
33 For Herren hører på de fattige, og sine fanger forakter han ikke.
For the Lord hears the poor, and does not set at nothing his fettered ones.
34 Himmel og jord skal love ham, havet og alt det som rører sig i det.
Let the heavens and the earth raise him, the sea, and all things moving in them.
35 For Gud skal frelse Sion og bygge byene i Juda, og de skal bo der og eie dem,
For God will save Sion, and the cities of Judea shall be built; and [men] shall dwell there, and inherit it.
36 og hans tjeneres avkom skal arve dem, og de som elsker hans navn, skal bo i dem.
And the seed of his servants shall possess it, and they that love his name shall dwell therein.
