Salmenes 42

1 Til sangmesteren; en læresalme av Korahs barn. Som en hjort skriker efter rinnende bekker, så skriker min sjel efter dig, Gud!

Katoeng kruek zaehoikung hanah, Korah caanawk ih Maskil. Tasuk mah tui anghaeh baktih toengah, Aw Sithaw, ka pakhra mah nang to tui ah anghaeh.

2 Min sjel tørster efter Gud, efter den levende Gud; når skal jeg komme og trede frem for Guds åsyn?

Ka hinghaih mah Sithaw, kahing Sithaw to tui baktiah anghaeh: natuek naah maw kang zoh moe, Sithaw hmaa ah kam tueng han?

3 Mine tårer er min mat dag og natt, fordi man hele dagen sier til mig: Hvor er din Gud?

Minawk mah, Na Sithaw loe naah maw oh? tiah ang naa o tuektuek pongah, khoving khodai mikkhraetui hae buh baktiah ka caak.

4 Dette må jeg komme i hu og utøse min sjel i mig, hvorledes jeg drog frem i den tette hop, vandret med den til Guds hus med fryderop og lovsangs røst, en høitidsskare.

Hae hmuennawk ka poek naah, ka hinghaih patangkhang: kai loe pop parai kaminawk hoi nawnto anghoehaih hoi saphawhaih laa sak hanah, Sithaw ih im ah ka caeh; pop parai poihkung caeh kaminawk hoi nawnto ka caeh o.

5 Hvorfor er du nedbøiet, min sjel, og bruser i mig? Bi efter Gud! for jeg skal ennu prise ham for frelse fra hans åsyn.

Aw ka hinghaih, tipongah na ngam sut loe? Tipongah ka thungah dawnraihaih hoiah na oh loe? Angraeng to oep ah: kai pahlongkung, ka bok ih Sithaw tahmenhaih to ka saphaw han vop.

6 Min Gud! Min sjel er nedbøiet i mig; derfor kommer jeg dig i hu fra Jordans land og Hermons høider, fra det lille fjell.

Ka hinghaih loe ka palung thungah angam sut boeh pongah, Jordan prae, Hermon mae, Mizar mae hoiah nang to kang panoek poe han.

7 Vanndyp kaller på vanndyp ved duren av dine fossefall; alle dine brenninger og dine bølger går over mig.

Nang ih tacangtui hoi kangphui tuikennawk loe maeto hoi maeto ang kawk o moe, kai ang uem o zup boeh.

8 Om dagen sender Herren sin miskunnhet, og om natten er hans sang hos mig, bønn til mitt livs Gud.

Toe khodai naah Angraeng mah a tahmenhaih lok to paek moe, khoving ah angmah ih laa to kai han ang paek pongah, ka hinghaih Sithaw khaeah lawkthuihaih hoiah ka oh.

9 Jeg må si til Gud, min klippe: Hvorfor har du glemt mig? Hvorfor skal jeg gå i sørgeklær under fiendens trykk?

Ka Sithaw lungsong khaeah, Tipongah nang pahnet ving loe? Tipongah ka misa mah ang pacaekthlaek moe, palungsethaih hoiah ka oh loe? tiah ka naa.

10 Det er som om mine ben blev knust, når mine fiender håner mig, idet de hele dagen sier til mig: Hvor er din Gud?

Ka misanawk mah, Na Sithaw loe naah naw oh? tiah vaihi hoi vaihi ang dueng o pongah, ka huhnawk angkhaeh moe, kai kasae ang thuih o boeh.

11 Hvorfor er du nedbøiet, min sjel, og hvorfor bruser du i mig? Bi efter Gud! for jeg skal ennu prise ham, mitt åsyns frelse og min Gud.

Aw ka hinghaih, tipongah na ngam sut loe? Tipongah ka palung thungah dawnraihaih hoiah na oh loe? Sithaw to oep ah: kai pahlongkung, ka bok ih Sithaw hoihhaih to ka saphaw han vop.