Salmenes 38

1 En salme av David; til ihukommelse. Herre, straff mig ikke i din vrede, og tukt mig ikke i din harme!

Psalmus David, in rememorationem de Sabbato. Domine ne in furore tuo arguas me, neque in ira tua corripias me.

2 For dine piler har rammet mig, og din hånd er falt tungt på mig.

Quoniam sagittæ tuæ infixæ sunt mihi: et confirmasti super me manum tuam.

3 Det er intet friskt i mitt kjød for din vredes skyld, det er ingen fred i mine ben for min synds skyld.

Non est sanitas in carne mea a facie iræ tuæ: non est pax ossibus meis a facie peccatorum meorum.

4 For mine misgjerninger går over mitt hode, som en tung byrde er de mig for tunge.

Quoniam iniquitates meæ supergressæ sunt caput meum: et sicut onus grave gravatæ sunt super me.

5 Mine bylder lukter ille, de råtner for min dårskaps skyld.

Putruerunt et corruptæ sunt cicatrices meæ, a facie insipientiæ meæ.

6 Jeg er kroket, aldeles nedbøiet; hele dagen går jeg i sørgeklær.

Miser factus sum, et curvatus sum usque in finem: tota die contristatus ingrediebar.

7 For mine lender er fulle av brand, og det er intet friskt i mitt kjød.

Quoniam lumbi mei impleti sunt illusionibus: et non est sanitas in carne mea.

8 Jeg er kold og stiv og aldeles knust, jeg hyler for mitt hjertes stønnen.

Afflictus sum, et humiliatus sum nimis: rugiebam a gemitu cordis mei.

9 Herre, for ditt åsyn er all min lengsel, og mitt sukk er ikke skjult for dig.

Domine, ante te omne desiderium meum: et gemitus meus a te non est absconditus.

10 Mitt hjerte slår heftig, min kraft har sviktet mig, og mine øines lys, endog det er borte for mig.

Cor meum conturbatum est: dereliquit me virtus mea, et lumen oculorum meorum: et ipsum non est mecum.

11 Mine venner og mine frender holder sig i avstand fra min plage, og mine nærmeste står langt borte.

Amici mei et proximi mei adversum me appropinquaverunt, et steterunt. Et qui iuxta me erant, de longe steterunt: et vim faciebant qui quærebant animam meam.

12 Og de som står mig efter livet, setter snarer, og de som søker min ulykke, taler om undergang, og på svik tenker de den hele dag.

Et qui inquirebant mala mihi, locuti sunt vanitates: et dolos tota die meditabantur.

13 Og jeg er som en døv, jeg hører ikke, og som en stum, som ikke later op sin munn.

Ego autem tamquam surdus non audiebam: et sicut mutus non aperiens os suum.

14 Ja, jeg er som en mann som ikke hører, og som ikke har motsigelse i sin munn.

Et factus sum sicut homo non audiens: et non habens in ore suo redargutiones.

15 For til dig, Herre, står mitt håp; du skal svare, Herre min Gud!

Quoniam in te Domine speravi: tu exaudies me Domine Deus meus.

16 For jeg sier: De vil ellers glede sig over mig; når min fot vakler, ophøier de sig over mig.

Quia dixi: Nequando supergaudeant mihi inimici mei: et dum commoventur pedes mei, super me magna locuti sunt.

17 For jeg er nær ved å falle, og min smerte er alltid for mig.

Quoniam ego in flagella paratus sum: et dolor meus in conspectu meo semper.

18 For jeg bekjenner min misgjerning, jeg sørger over min synd.

Quoniam iniquitatem meam annuntiabo: et cogitabo pro peccato meo.

19 Og mine fiender lever, er mektige, og mange er de som hater mig uten årsak.

Inimici autem mei vivunt, et confirmati sunt super me: et multiplicati sunt qui oderunt me inique.

20 Og de som gjengjelder godt med ondt, står mig imot, fordi jeg jager efter det gode.

Qui retribuunt mala pro bonis, detrahebant mihi: quoniam sequebar bonitatem.

21 Forlat mig ikke, Herre! Min Gud, vær ikke langt borte fra mig!

Ne derelinquas me Domine Deus meus: ne discesseris a me.

22 Skynd dig å hjelpe mig, Herre, min frelse!

Intende in adiutorium meum, Domine Deus salutis meæ.