Salmenes 35
1 Av David. Trett, Herre, med dem som tretter med mig! Strid mot dem som strider mot mig!
`To Dauid. Lord, deme thou hem, that anoien me; ouercome thou hem, that fiyten ayens me.
2 Grip skjold og verge og reis dig til hjelp for mig!
Take thou armeris and scheeld; and rise vp into help to me.
3 Dra spydet frem og steng veien for mine forfølgere! Si til min sjel: Jeg er din frelse!
Schede out the swerd, and close togidere ayens hem that pursuen me; seie thou to my soule, Y am thin helthe.
4 La dem blues og bli til skamme som står mig efter livet! La dem vike tilbake med skam som tenker ondt imot mig!
Thei that seken my lijf; be schent, and aschamed. Thei that thenken yuels to me; be turned awei bacward, and be schent.
5 La dem bli som agner for vinden, og Herrens engel støte dem bort!
Be thei maad as dust bifor the face of the wynd; and the aungel of the Lord make hem streit.
6 La deres vei bli mørk og glatt, og Herrens engel forfølge dem!
Her weie be maad derknesse, and slydirnesse; and the aungel of the Lord pursue hem.
7 For uten årsak har de lønnlig gjort i stand sin garngrav for mig, uten årsak har de gravd en grav for mitt liv.
For with out cause thei hidden to me the deth of her snare; in veyn thei dispisiden my soule.
8 La ødeleggelse komme over ham, uten at han merker det, og la hans garn som han lønnlig har utlagt, fange ham, la ham falle i det til sin ødeleggelse!
The snare which he knoweth not come to hym, and the takyng which he hidde take hym; and fall he in to the snare in that thing.
9 Da skal min sjel glede sig i Herren, fryde sig i hans frelse;
But my soule schal fulli haue ioye in the Lord; and schal delite on his helthe.
10 alle mine ben skal si: Herre, hvem er som du, du som frir den elendige fra den som er ham for sterk, og den elendige og fattige fra den som plyndrer ham?
Alle my boonys schulen seie, Lord, who is lijk thee? Thou delyuerist a pore man fro the hond of his strengere; a nedi man and pore fro hem that diuersely rauischen hym.
11 Der opstår urettferdige vidner, de spør mig om det jeg ikke vet.
Wickid witnessis risynge axiden me thingis, whiche Y knewe not.
12 De gjengjelder mig godt med ondt; min sjel er forlatt.
Thei yeldiden to me yuels for goodis; bareynnesse to my soule.
13 Og jeg, jeg klædde mig i sørgeklær, da de var syke; jeg plaget min sjel med faste, og min bønn vendte tilbake til min barm.
But whanne thei weren diseseful to me; Y was clothid in an heire. I mekide my soule in fastyng; and my preier schal be turned `with ynne my bosum.
14 Jeg gikk omkring, som om det var min venn, min bror; jeg gikk nedbøiet i sørgeklær som en som sørger over sin mor.
I pleside so as oure neiybore, as oure brother; Y was `maad meke so as morenynge and sorewful.
15 Men nu da jeg vakler, gleder de sig og flokker sig sammen; skarns-folk flokker sig om mig uten at jeg visste det; de sønderriver og hviler ikke.
And thei weren glad, and camen togidere ayens me; turmentis weren gaderid on me, and Y knew not.
16 Som skamløse som spotter for et stykke brød, skjærer de tenner imot mig.
Thei weren scaterid, and not compunct, thei temptiden me, thei scornyden me with mowyng; thei gnastiden on me with her teeth.
17 Herre, hvor lenge vil du se til? Fri min sjel ut fra deres ødeleggelser, mitt eneste fra de unge løver.
Lord, whanne thou schalt biholde, restore thou my soule fro the wickidnesse of hem; `restore thou myn oon aloone fro liouns.
18 Jeg vil prise dig i en stor forsamling, love dig blandt meget folk.
I schal knowleche to thee in a greet chirche; Y schal herie thee in a sad puple.
19 La ikke dem glede sig over mig, som uten grunn er mine fiender! La ikke dem som hater mig uten årsak, blinke med øiet!
Thei that ben aduersaries wickidli to me, haue not ioye on me; that haten me with out cause, and bikenen with iyen.
20 For de taler ikke fred, men optenker svik mot de stille i landet.
For sotheli thei spaken pesibli to me; and thei spekynge in wrathfulnesse of erthe thouyten giles.
21 Og de lukker sin munn vidt op imot mig, de sier: Ha, ha! Der ser vårt øie!
And thei maden large her mouth on me; thei seiden, Wel, wel! oure iyen han sien.
22 Du ser det, Herre, ti ikke! Herre, vær ikke langt borte fra mig!
Lord, thou hast seen, be thou not stille; Lord, departe thou not fro me.
23 Våkn op og bli våken for å gi mig rett, min Gud og Herre, for å føre min sak!
Rise vp, and yyue tent to my doom; my God and my Lord, biholde in to my cause.
24 Døm mig efter din rettferdighet, Herre min Gud, og la dem ikke glede sig over mig!
Mi Lord God, deme thou me bi thi riytfulnesse; and haue thei not ioye on me.
25 La dem ikke si i sitt hjerte: Ha! Efter ønske! La dem ikke si: Vi har opslukt ham!
Seie thei not in her hertis, Wel, wel, to oure soule; nether seie thei, We schulen deuoure hym.
26 La alle dem få skam og bli til skamme som gleder sig ved min ulykke! La dem som ophøier sig over mig, klæs i skam og skjensel!
Shame thei, and drede thei togidere; that thanken for myn yuels. Be thei clothid with schame and drede; that speken yuele thingis on me.
27 La dem juble og glede sig som unner mig min rett, og la dem alltid si: Høilovet være Herren, som unner sin tjener at det går ham vel!
Haue thei ful ioie, and be thei glad that wolen my riytfulnesse; and seie thei euere, The Lord be magnyfied, whiche wolen the pees of his seruaunt.
28 Da skal min tunge synge om din rettferdighet, hele dagen om din pris.
And my tunge schal bithenke thi riytfulnesse; al day thin heriyng.
