Salmenes 31
1 Til sangmesteren; en salme av David. Til dig, Herre, tar jeg min tilflukt. La mig aldri i evighet bli til skamme, frels mig ved din rettferdighet!
In finem. Psalmus David, pro extasi. [In te, Domine, speravi; non confundar in æternum: in justitia tua libera me.
2 Bøi ditt øre til mig, skynd dig og redd mig, vær mig et klippevern, en borg til å frelse mig!
Inclina ad me aurem tuam; accelera ut eruas me. Esto mihi in Deum protectorem, et in domum refugii, ut salvum me facias:
3 For du er min klippe og min borg, og for ditt navns skyld vil du føre og lede mig.
quoniam fortitudo mea et refugium meum es tu; et propter nomen tuum deduces me et enutries me.
4 Du vil føre mig ut av garnet som de lønnlig har lagt for mig; for du er mitt vern.
Educes me de laqueo hoc quem absconderunt mihi, quoniam tu es protector meus.
5 I din hånd overgir jeg min ånd; du forløser mig, Herre, du trofaste Gud.
In manus tuas commendo spiritum meum; redemisti me, Domine Deus veritatis.
6 Jeg hater dem som akter på tomme avguder, men jeg, jeg setter min lit til Herren.
Odisti observantes vanitates supervacue; ego autem in Domino speravi.
7 Jeg vil fryde og glede mig over din miskunnhet, at du har sett min elendighet, aktet på min sjels trengsler;
Exsultabo, et lætabor in misericordia tua, quoniam respexisti humilitatem meam; salvasti de necessitatibus animam meam.
8 du har ikke overgitt mig i fiendehånd, du har satt mine føtter på et rummelig sted.
Nec conclusisti me in manibus inimici: statuisti in loco spatioso pedes meos.
9 Vær mig nådig, Herre! for jeg er i trengsel; borttæret av sorg er mitt øie, min sjel og mitt legeme.
Miserere mei, Domine, quoniam tribulor; conturbatus est in ira oculus meus, anima mea, et venter meus.
10 For mitt liv svinner bort med sorg, og mine år med sukk; min kraft er brutt for min misgjernings skyld, og mine ben er uttæret.
Quoniam defecit in dolore vita mea, et anni mei in gemitibus. Infirmata est in paupertate virtus mea, et ossa mea conturbata sunt.
11 For alle mine fienders skyld er jeg blitt til stor spott for mine naboer og til en skrekk for mine kjenninger; de som ser mig på gaten, flyr for mig.
Super omnes inimicos meos factus sum opprobrium, et vicinis meis valde, et timor notis meis; qui videbant me foras fugerunt a me.
12 Jeg er glemt og ute av hjertet som en død, jeg er blitt som et ødelagt kar.
Oblivioni datus sum, tamquam mortuus a corde; factus sum tamquam vas perditum:
13 For jeg hører baktalelse av mange, redsel fra alle kanter, idet de rådslår sammen imot mig; de lurer på å ta mitt liv.
quoniam audivi vituperationem multorum commorantium in circuitu. In eo dum convenirent simul adversum me, accipere animam meam consiliati sunt.
14 Men jeg, jeg setter min lit til dig, Herre! Jeg sier: Du er min Gud.
Ego autem in te speravi, Domine; dixi: Deus meus es tu;
15 I din hånd er mine tider; redd mig av mine fienders hånd og fra mine forfølgere!
in manibus tuis sortes meæ: eripe me de manu inimicorum meorum, et a persequentibus me.
16 La ditt åsyn lyse over din tjener, frels mig ved din miskunnhet!
Illustra faciem tuam super servum tuum; salvum me fac in misericordia tua.
17 Herre, la mig ikke bli til skamme! for jeg kaller på dig. La de ugudelige bli til skamme, bli tause i dødsriket! (Sheol h7585)
Domine, non confundar, quoniam invocavi te. Erubescant impii, et deducantur in infernum; (Sheol h7585)
18 La løgnens leber bli målløse, som taler frekt imot den rettferdige med overmot og forakt!
muta fiant labia dolosa, quæ loquuntur adversus justum iniquitatem, in superbia, et in abusione.
19 Hvor stor din godhet er, som du har gjemt for dem som frykter dig, som du har vist mot dem som tar sin tilflukt til dig, for menneskenes barns øine!
Quam magna multitudo dulcedinis tuæ, Domine, quam abscondisti timentibus te; perfecisti eis qui sperant in te in conspectu filiorum hominum!
20 Du skjuler dem i ditt åsyns skjul for menneskers sammensvergelser, du gjemmer dem i en hytte for tungers kiv.
Abscondes eos in abscondito faciei tuæ a conturbatione hominum; proteges eos in tabernaculo tuo, a contradictione linguarum.
21 Lovet være Herren! for han har underlig vist sin miskunnhet imot mig i en fast by.
Benedictus Dominus, quoniam mirificavit misericordiam suam mihi in civitate munita.
22 Og jeg, jeg sa i min angst: Jeg er revet bort fra dine øine. Dog hørte du mine inderlige bønners røst, da jeg ropte til dig.
Ego autem dixi in excessu mentis meæ: Projectus sum a facie oculorum tuorum: ideo exaudisti vocem orationis meæ, dum clamarem ad te.
23 Elsk Herren, alle I hans fromme! Herren vokter de trofaste og gjengjelder rikelig den som farer overmodig frem.
Diligite Dominum, omnes sancti ejus, quoniam veritatem requiret Dominus, et retribuet abundanter facientibus superbiam.
24 Vær ved godt mot, og eders hjerte være sterkt, alle I som venter på Herren!
Viriliter agite, et confortetur cor vestrum, omnes qui speratis in Domino.]
