< Salmenes 18 >

1 Til sangmesteren; av Herrens tjener David, som talte denne sangs ord til Herren den dag da Herren hadde utfridd ham av alle hans fienders hånd og av Sauls hånd. Og han sa: Herre, jeg har dig hjertelig kjær, min styrke!
Au chef des chantres. Du serviteur de l’Éternel, de David, qui adressa à l’Éternel les paroles de ce cantique, lorsque l’Éternel l’eut délivré de la main de tous ses ennemis et de la main de Saül. Il dit: Je t’aime, ô Éternel, ma force!
2 Herren er min klippe og min festning og min frelser; min Gud er min klippe, som jeg setter min lit til, mitt skjold og min frelses horn, min borg.
Éternel, mon rocher, ma forteresse, mon libérateur! Mon Dieu, mon rocher, où je trouve un abri! Mon bouclier, la force qui me sauve, ma haute retraite!
3 Jeg påkaller den Høilovede, Herren, og blir frelst fra mine fiender.
Je m’écrie: Loué soit l’Éternel! Et je suis délivré de mes ennemis.
4 Dødens rep omspente mig, og fordervelsens strømmer forferdet mig.
Les liens de la mort m’avaient environné, Et les torrents de la destruction m’avaient épouvanté;
5 Dødsrikets rep omgav mig, dødens snarer overfalt mig. (Sheol h7585)
Les liens du sépulcre m’avaient entouré, Les filets de la mort m’avaient surpris. (Sheol h7585)
6 I min trengsel påkalte jeg Herren, og jeg ropte til min Gud; han hørte fra sitt tempel min røst, og mitt skrik kom for ham, til hans ører.
Dans ma détresse, j’ai invoqué l’Éternel, J’ai crié à mon Dieu; De son palais, il a entendu ma voix, Et mon cri est parvenu devant lui à ses oreilles.
7 Da rystet og bevet jorden, og fjellenes grunnvoller skalv, og de rystet, for hans vrede var optendt.
La terre fut ébranlée et trembla, Les fondements des montagnes frémirent, Et ils furent ébranlés, parce qu’il était irrité.
8 Det steg røk op av hans nese, og fortærende ild fra hans munn; glør brente ut av ham.
Il s’élevait de la fumée dans ses narines, Et un feu dévorant sortait de sa bouche: Il en jaillissait des charbons embrasés.
9 Og han bøide himmelen og steg ned, og det var mørke under hans føtter.
Il abaissa les cieux, et il descendit: Il y avait une épaisse nuée sous ses pieds.
10 Og han fór på kjeruber og fløi, og han fór hastig frem på vindens vinger.
Il était monté sur un chérubin, et il volait, Il planait sur les ailes du vent.
11 Han gjorde mørke til sitt dekke, rundt omkring sig til sitt skjul, mørke vann, tykke skyer.
Il faisait des ténèbres sa retraite, sa tente autour de lui, Il était enveloppé des eaux obscures et de sombres nuages.
12 Frem av glansen foran ham fór hans skyer frem, hagl og gloende kull.
De la splendeur qui le précédait s’échappaient les nuées, Lançant de la grêle et des charbons de feu.
13 Og Herren tordnet i himmelen, den Høieste lot sin røst høre, hagl og gloende kull.
L’Éternel tonna dans les cieux, Le Très-Haut fit retentir sa voix, Avec la grêle et les charbons de feu.
14 Og han utsendte sine piler og spredte dem omkring - lyn i mengde og forvirret dem.
Il lança ses flèches et dispersa mes ennemis, Il multiplia les coups de la foudre et les mit en déroute.
15 Da kom vannenes strømmer til syne, og jordens grunnvoller blev avdekket ved din trusel, Herre, for din neses åndepust.
Le lit des eaux apparut, Les fondements du monde furent découverts, Par ta menace, ô Éternel! Par le bruit du souffle de tes narines.
16 Han rakte sin hånd ut fra det høie, han grep mig; han drog mig op av store vann.
Il étendit sa main d’en haut, il me saisit, Il me retira des grandes eaux;
17 Han fridde mig ut fra min sterke fiende og fra mine avindsmenn; for de var mig for mektige.
Il me délivra de mon adversaire puissant, De mes ennemis qui étaient plus forts que moi.
18 De overfalt mig på min motgangs dag; men Herren blev min støtte.
Ils m’avaient surpris au jour de ma détresse; Mais l’Éternel fut mon appui.
19 Og han førte mig ut i fritt rum; han frelste mig, for han hadde behag i mig.
Il m’a mis au large, Il m’a sauvé, parce qu’il m’aime.
20 Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, han betalte mig efter mine henders renhet.
L’Éternel m’a traité selon ma droiture, Il m’a rendu selon la pureté de mes mains;
21 For jeg tok vare på Herrens veier og vek ikke i ondskap fra min Gud.
Car j’ai observé les voies de l’Éternel, Et je n’ai point été coupable envers mon Dieu.
22 For alle hans lover hadde jeg for øie, og hans bud lot jeg ikke vike fra mig.
Toutes ses ordonnances ont été devant moi, Et je ne me suis point écarté de ses lois.
23 Og jeg var ulastelig for ham og voktet mig vel for min synd.
J’ai été sans reproche envers lui, Et je me suis tenu en garde contre mon iniquité.
24 Og Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, efter mine henders renhet for hans øine.
Aussi l’Éternel m’a rendu selon ma droiture, Selon la pureté de mes mains devant ses yeux.
25 Mot den fromme viser du dig from, mot den rettvise mann viser du dig rettvis,
Avec celui qui est bon tu te montres bon, Avec l’homme droit tu agis selon la droiture,
26 mot den rene viser du dig ren, mot den forvendte viser du dig vrang.
Avec celui qui est pur tu te montres pur, Et avec le pervers tu agis selon sa perversité.
27 For du frelser elendige folk, og du fornedrer høie øine.
Tu sauves le peuple qui s’humilie, Et tu abaisses les regards hautains.
28 For du lar min lampe skinne; Herren min Gud opklarer mitt mørke.
Oui, tu fais briller ma lumière; L’Éternel, mon Dieu, éclaire mes ténèbres.
29 For ved dig stormer jeg løs på fiendeskarer, og ved min Gud springer jeg over murer.
Avec toi je me précipite sur une troupe en armes, Avec mon Dieu je franchis une muraille.
30 Gud, hans vei er fullkommen; Herrens ord er rent, han er et skjold for alle dem som setter sin lit til ham.
Les voies de Dieu sont parfaites, La parole de l’Éternel est éprouvée; Il est un bouclier pour tous ceux qui se confient en lui.
31 For hvem er Gud foruten Herren, og hvem er en klippe, uten vår Gud?
Car qui est Dieu, si ce n’est l’Éternel; Et qui est un rocher, si ce n’est notre Dieu?
32 Den Gud som omgjorder mig med kraft og gjør min vei fri for støt,
C’est Dieu qui me ceint de force, Et qui me conduit dans la voie droite.
33 som gir mig føtter likesom hindene og stiller mig på mine høider,
Il rend mes pieds semblables à ceux des biches, Et il me place sur mes lieux élevés.
34 som oplærer mine hender til krig, så mine armer spenner kobberbuen.
Il exerce mes mains au combat, Et mes bras tendent l’arc d’airain.
35 Og du gir mig din frelse til skjold, og din høire hånd støtter mig, og din mildhet gjør mig stor.
Tu me donnes le bouclier de ton salut, Ta droite me soutient, Et je deviens grand par ta bonté.
36 Du gjør rummet vidt for mine skritt under mig, og mine ankler vakler ikke.
Tu élargis le chemin sous mes pas, Et mes pieds ne chancellent point.
37 Jeg forfølger mine fiender og når dem, og jeg vender ikke tilbake før jeg har gjort ende på dem.
Je poursuis mes ennemis, je les atteins, Et je ne reviens pas avant de les avoir anéantis.
38 Jeg knuser dem, så de ikke makter å reise sig; de faller under mine føtter.
Je les brise, et ils ne peuvent se relever; Ils tombent sous mes pieds.
39 Og du omgjorder mig med kraft til krig, du bøier mine motstandere under mig.
Tu me ceins de force pour le combat, Tu fais plier sous moi mes adversaires.
40 Og mine fiender lar du vende mig ryggen, og mine avindsmenn utrydder jeg.
Tu fais tourner le dos à mes ennemis devant moi, Et j’extermine ceux qui me haïssent.
41 De roper, men der er ingen frelser - til Herren, men han svarer dem ikke.
Ils crient, et personne pour les sauver! Ils crient à l’Éternel, et il ne leur répond pas!
42 Og jeg knuser dem som støv for vinden, jeg tømmer dem ut som søle på gatene.
Je les broie comme la poussière qu’emporte le vent, Je les foule comme la boue des rues.
43 Du redder mig fra folkekamper, du setter mig til hode for hedninger; folkeferd som jeg ikke kjenmer, tjener mig.
Tu me délivres des dissensions du peuple; Tu me mets à la tête des nations; Un peuple que je ne connaissais pas m’est asservi.
44 Bare de hører om mig, blir de mig lydige; fremmede kryper for mig.
Ils m’obéissent au premier ordre, Les fils de l’étranger me flattent;
45 Fremmede visner bort og går bevende ut av sine borger.
Les fils de l’étranger sont en défaillance, Ils tremblent hors de leurs forteresses.
46 Herren lever, og priset er min klippe, og ophøiet er min frelses Gud,
Vive l’Éternel, et béni soit mon rocher! Que le Dieu de mon salut soit exalté,
47 den Gud som gir mig hevn og legger folkeferd under mig,
Le Dieu qui est mon vengeur, Qui m’assujettit les peuples,
48 som frir mig ut fra mine fiender; ja, over mine motstandere ophøier du mig, fra voldsmannen redder du mig.
Qui me délivre de mes ennemis! Tu m’élèves au-dessus de mes adversaires, Tu me sauves de l’homme violent.
49 Derfor vil jeg prise dig iblandt hedningene, Herre, og lovsynge ditt navn.
C’est pourquoi je te louerai parmi les nations, ô Éternel! Et je chanterai à la gloire de ton nom.
50 Han gjør frelsen stor for sin konge, han gjør miskunnhet mot sin salvede, mot David og mot hans ætt til evig tid.
Il accorde de grandes délivrances à son roi, Et il fait miséricorde à son oint, A David, et à sa postérité, pour toujours.

< Salmenes 18 >