Salmenes 144
1 Av David. Lovet være Herren, min klippe, han som oplærer mine hender til strid, mine fingrer til krig,
`A salm. Blessid be my Lord God, that techith myn hondis to werre; and my fyngris to batel.
2 min miskunn og min festning, min borg og min redningsmann, mitt skjold og den jeg tar min tilflukt til, den som tvinger mitt folk under mig.
Mi merci, and my refuyt; my takere vp, and my delyuerer. Mi defender, and Y hopide in him; and thou makist suget my puple vnder me.
3 Herre, hvad er et menneske, at du kjenner ham, et menneskebarn, at du akter på ham!
Lord, what is a man, for thou hast maad knowun to him; ether the sone of man, for thou arettist him of sum valu?
4 Et menneske er lik et åndepust, hans dager er som en skygge som farer forbi.
A man is maad lijk vanyte; hise daies passen as schadow.
5 Herre, bøi din himmel og far ned, rør ved fjellene så de ryker!
Lord, bowe doun thin heuenes, and come thou doun; touche thou hillis, and thei schulen make smoke.
6 La lynet lyne og spred dem, send dine piler og skrem dem!
Leite thou schynyng, and thou schalt scatere hem; sende thou out thin arowis, and thou schalt disturble hem.
7 Rekk ut dine hender fra det høie, fri mig og frels mig fra store vann, fra fremmedes hånd,
Sende out thin hond fro an hiy, rauysche thou me out, and delyuere thou me fro many watris; and fro the hond of alien sones.
8 de hvis munn taler svik, og hvis høire hånd er en løgnens hånd.
The mouth of which spak vanite; and the riythond of hem is the riyt hond of wickidnesse.
9 Gud! En ny sang vil jeg synge dig, til tistrenget harpe vil jeg lovsynge dig,
God, Y schal synge to thee a new song; I schal seie salm to thee in a sautre of ten stringis.
10 du som gir kongene frelse, som redder David, din tjener, fra det onde sverd.
Which yyuest heelthe to kingis; which ayen bouytist Dauid, thi seruaunt, fro the wickid swerd rauische thou out me.
11 Frels mig og fri mig fra fremmedes hånd, de hvis munn taler svik, og hvis høire hånd er en løgnens hånd,
And delyuere thou me fro `the hond of alien sones; the mouth of whiche spak vanyte, and the riythond of hem is the riyt hond of wickidnesse.
12 forat våre sønner må være som planter, høit vokset i sin ungdom, våre døtre som hjørnestolper, hugget som til et slott,
Whose sones ben; as new plauntingis in her yongthe. The douytris of hem ben arayed; ourned about as the licnesse of the temple.
13 forat våre forrådshus må være fulle og gi av alle slag, at vårt småfe må øke sig i tusentall, ja i titusentall på våre gater,
The selers of hem ben fulle; bringinge out fro this vessel in to that. The scheep of hem ben with lambre, plenteuouse in her goingis out;
14 at våre kuer må ha kalv, at det ingen skade må være og intet tap og intet klageskrik på våre gater.
her kien ben fatte. `No falling of wal is, nether passing ouere; nether cry is in the stretis of hem.
15 Salig er det folk som det går således; salig er det folk hvis Gud Herren er.
Thei seiden, `The puple is blessid, that hath these thingis; blessid is the puple, whos Lord is the God of it.
