Salmenes 142

1 En læresalme av David, da han var i hulen, en bønn. Med min røst roper jeg til Herren, med min røst beder jeg inderlig til Herren.

“A psalm of David; a prayer, when he was in the cave” I cry unto the LORD with my voice; With my voice to the LORD do I make my supplication.

2 Jeg utøser min sorg for hans åsyn, jeg gir min nød til kjenne for hans åsyn.

I pour out my complaint before him; I declare before him my distress.

3 Når min ånd vansmekter i mig, kjenner dog du min sti; på den vei jeg skal vandre, har de lagt skjulte snarer for mig.

When my spirit is overwhelmed within me, Thou knowest my path! In the way which I walk, they have hid a snare for me.

4 Sku til min høire side og se! Det er ikke nogen som kjennes ved mig; all tilflukt er borte for mig, det er ikke nogen som spør efter min sjel.

I look on my right hand, and behold, But no man knoweth me; Refuge faileth me; No one careth for me.

5 Jeg roper til dig, Herre! Jeg sier: Du er min tilflukt, min del i de levendes land.

I cry unto thee, O LORD! I say, Thou art my refuge, My portion in the land of the living.

6 Gi akt på mitt klagerop, for jeg er blitt såre elendig! Fri mig fra mine forfølgere, for de er mig for sterke!

Attend to my cry, for I am brought very low; Deliver me from my persecutors, For they prevail against me!

7 Før min sjel ut av fengslet, så jeg kan love ditt navn! De rettferdige skal samle sig omkring mig, når du gjør vel imot mig.

Bring me out of prison, That I may praise thy name! The righteous shall gather around me, When thou shalt show me thy favor.