Salmenes 142

1 En læresalme av David, da han var i hulen, en bønn. Med min røst roper jeg til Herren, med min røst beder jeg inderlig til Herren.

A maskil of David, when he was in the cave. A prayer. I call out to the Lord for help; pleading with the Lord for mercy.

2 Jeg utøser min sorg for hans åsyn, jeg gir min nød til kjenne for hans åsyn.

I pour out my complaints before him; I tell him what's troubling me.

3 Når min ånd vansmekter i mig, kjenner dog du min sti; på den vei jeg skal vandre, har de lagt skjulte snarer for mig.

When I'm totally discouraged, you know the direction I should take. But whichever way I go, people set traps for me.

4 Sku til min høire side og se! Det er ikke nogen som kjennes ved mig; all tilflukt er borte for mig, det er ikke nogen som spør efter min sjel.

I look to my right for someone to support me—but no one pays me any attention. There's no safe place for me—no one cares about me at all.

5 Jeg roper til dig, Herre! Jeg sier: Du er min tilflukt, min del i de levendes land.

I cry out to you, Lord, for help, saying, “You are the one who keeps me safe; you are all I need in life.

6 Gi akt på mitt klagerop, for jeg er blitt såre elendig! Fri mig fra mine forfølgere, for de er mig for sterke!

Please listen to my sad cry, for I'm feeling very low. Please save me from those who are after me, for they're too strong for me.

7 Før min sjel ut av fengslet, så jeg kan love ditt navn! De rettferdige skal samle sig omkring mig, når du gjør vel imot mig.

Release me from my prison so I can praise you for the person you are! Those who live right will gather round me because you have treated me so well.”