Salmenes 142

1 En læresalme av David, da han var i hulen, en bønn. Med min røst roper jeg til Herren, med min røst beder jeg inderlig til Herren.

Maschil. Of David. A prayer when he was in the hole of the rock. The sound of my cry went up to the Lord; with my voice I made my prayer for grace to the Lord.

2 Jeg utøser min sorg for hans åsyn, jeg gir min nød til kjenne for hans åsyn.

I put all my sorrows before him; and made clear to him all my trouble.

3 Når min ånd vansmekter i mig, kjenner dog du min sti; på den vei jeg skal vandre, har de lagt skjulte snarer for mig.

When my spirit is overcome, your eyes are on my goings; nets have been secretly placed in the way in which I go.

4 Sku til min høire side og se! Det er ikke nogen som kjennes ved mig; all tilflukt er borte for mig, det er ikke nogen som spør efter min sjel.

Looking to my right side, I saw no man who was my friend: I had no safe place; no one had any care for my soul.

5 Jeg roper til dig, Herre! Jeg sier: Du er min tilflukt, min del i de levendes land.

I have made my cry to you, O Lord; I have said, You are my safe place, and my heritage in the land of the living.

6 Gi akt på mitt klagerop, for jeg er blitt såre elendig! Fri mig fra mine forfølgere, for de er mig for sterke!

Give ear to my cry, for I am made very low: take me out of the hands of my haters, for they are stronger than I.

7 Før min sjel ut av fengslet, så jeg kan love ditt navn! De rettferdige skal samle sig omkring mig, når du gjør vel imot mig.

Take my soul out of prison, so that I may give praise to your name: the upright will give praise because of me; for you have given me a full reward.