< Salmenes 137 >

1 Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu.
Cuando nos sentábamos a orillas de los ríos de Babilonia, llorábamos al recordar a Sión.
2 På vidjene der hengte vi våre harper;
Colgábamos nuestras arpas en los sauces.
3 for der krevde våre fangevoktere sanger av oss, våre plagere at vi skulde være glade: Syng for oss av Sions sanger!
Porque aquellos que nos habían llevado cautivos nos pedían canciones, nuestros opresores nos pedían que cantáramos cánticos alegres de Jerusalén.
4 Hvorledes skulde vi synge Herrens sang på fremmed jord?
Pero, ¿Cómo podríamos cantar una canción dedicada al Señor en tierras paganas?
5 Glemmer jeg dig, Jerusalem, da glemme mig min høire hånd!
Si llegara a olvidar a Jerusalén, que mi diestra olvide cómo tocar;
6 Min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer dig i hu, om jeg ikke setter Jerusalem over min høieste glede!
Si no llego a recordarte y si no considero a Jerusalén mi gran alegría, que mi lengua se pegue al techo de mi boca.
7 Kom Jerusalems dag i hu, Herre, så du straffer Edoms barn, dem som sa: Riv ned, riv ned, like til grunnen i den!
Señor, recuerda lo que el pueblo de Edom hizo el día que Jerusalén cayó, ellos dijeron “¡Destrúyanla! ¡Destrúyanla hasta los cimientos!”
8 Babels datter, du ødelagte! Lykksalig er den som gir dig gjengjeld for den gjerning du gjorde mot oss.
Hija de Babilonia, ¡serás destruida! ¡Dichoso el que haga pagar lo que nos hiciste, el que haga contigo lo que hiciste a nosotros!
9 Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen.
¡Dichoso el que agarre a tus pequeños y los estrelle contra las rocas!

< Salmenes 137 >