Salmenes 104

1 Min sjel, lov Herren! Herre min Gud, du er såre stor, høihet og herlighet har du iklædd dig.

Ipsi David. [Benedic, anima mea, Domino: Domine Deus meus, magnificatus es vehementer. Confessionem et decorem induisti,

2 Han hyller sig i lys som i et klædebon, han spenner himmelen ut som et telt,

amictus lumine sicut vestimento. Extendens cælum sicut pellem,

3 han som tømrer i vannene sine høie saler, han som gjør skyene til sin vogn, som farer frem på vindens vinger.

qui tegis aquis superiora ejus: qui ponis nubem ascensum tuum; qui ambulas super pennas ventorum:

4 Han gjør vinder til sine engler, luende ild til sine tjenere.

qui facis angelos tuos spiritus, et ministros tuos ignem urentem.

5 Han grunnfestet jorden på dens støtter, den skal ikke rokkes i all evighet.

Qui fundasti terram super stabilitatem suam: non inclinabitur in sæculum sæculi.

6 Du hadde dekket den med dype vann som med et klædebon; vannene stod over fjellene.

Abyssus sicut vestimentum amictus ejus; super montes stabunt aquæ.

7 For din trusel flydde de, for din tordens røst for de hastig bort.

Ab increpatione tua fugient; a voce tonitrui tui formidabunt.

8 De steg op til fjellene, fór ned i dalene, til det sted du hadde grunnfestet for dem.

Ascendunt montes, et descendunt campi, in locum quem fundasti eis.

9 En grense satte du, som de ikke skal overskride; de skal ikke vende tilbake for å dekke jorden.

Terminum posuisti quem non transgredientur, neque convertentur operire terram.

10 Han lar kilder springe frem i dalene; mellem fjellene går de.

Qui emittis fontes in convallibus; inter medium montium pertransibunt aquæ.

11 De gir alle markens dyr å drikke; villeslene slukker sin tørst.

Potabunt omnes bestiæ agri; expectabunt onagri in siti sua.

12 Over dem bor himmelens fugler; mellem grenene lar de høre sin røst.

Super ea volucres cæli habitabunt; de medio petrarum dabunt voces.

13 Han vanner fjellene fra sine høie saler; av dine gjerningers frukt mettes jorden.

Rigans montes de superioribus suis; de fructu operum tuorum satiabitur terra:

14 Han lar gress gro for feet og urter til menneskets tjeneste, til å få brød frem av jorden.

producens fœnum jumentis, et herbam servituti hominum, ut educas panem de terra,

15 Og vin gleder menneskets hjerte, så den gjør åsynet mer skinnende enn olje, og brød styrker menneskets hjerte.

et vinum lætificet cor hominis: ut exhilaret faciem in oleo, et panis cor hominis confirmet.

16 Herrens trær mettes, Libanons sedrer som han har plantet,

Saturabuntur ligna campi, et cedri Libani quas plantavit:

17 der hvor fuglene bygger rede, storken som har sin bolig i cypressene.

illic passeres nidificabunt: herodii domus dux est eorum.

18 De høie fjell er for stengjetene, klippene er tilflukt for fjellgrevlingene.

Montes excelsi cervis; petra refugium herinaciis.

19 Han gjorde månen til å fastsette tidene; solen kjenner sin nedgangstid.

Fecit lunam in tempora; sol cognovit occasum suum.

20 Du gjør mørke, og det blir natt; i den rører sig alle dyrene i skogen.

Posuisti tenebras, et facta est nox; in ipsa pertransibunt omnes bestiæ silvæ:

21 De unge løver brøler efter rov, for å kreve sin føde av Gud.

catuli leonum rugientes ut rapiant, et quærant a Deo escam sibi.

22 Solen går op, de trekker sig tilbake og legger sig i sine boliger.

Ortus est sol, et congregati sunt, et in cubilibus suis collocabuntur.

23 Mennesket går ut til sin gjerning og til sitt arbeid inntil aftenen.

Exibit homo ad opus suum, et ad operationem suam usque ad vesperum.

24 Hvor mange dine gjerninger er, Herre! Du gjorde dem alle viselig; jorden er full av det du har skapt.

Quam magnificata sunt opera tua, Domine! omnia in sapientia fecisti; impleta est terra possessione tua.

25 Der er havet, stort og vidtstrakt; der er en vrimmel uten tall, der er dyr, både små og store.

Hoc mare magnum et spatiosum manibus; illic reptilia quorum non est numerus: animalia pusilla cum magnis.

26 Der går skibene, Leviatan, som du skapte til å leke sig der.

Illic naves pertransibunt; draco iste quem formasti ad illudendum ei.

27 Alle venter de på dig, at du skal gi dem deres føde i sin tid.

Omnia a te expectant ut des illis escam in tempore.

28 Du gir dem, de sanker; du oplater din hånd, de mettes med godt.

Dante te illis, colligent; aperiente te manum tuam, omnia implebuntur bonitate.

29 Du skjuler ditt åsyn, de forferdes; du drar deres livsånde tilbake, de dør og vender tilbake til sitt støv.

Avertente autem te faciem, turbabuntur; auferes spiritum eorum, et deficient, et in pulverem suum revertentur.

30 Du sender din Ånd ut, de skapes, og du gjør jordens skikkelse ny igjen.

Emittes spiritum tuum, et creabuntur, et renovabis faciem terræ.

31 Herrens ære være til evig tid! Herren glede sig i sine gjerninger!

Sit gloria Domini in sæculum; lætabitur Dominus in operibus suis.

32 Han som ser til jorden, og den bever, som rører ved fjellene, og de ryker.

Qui respicit terram, et facit eam tremere; qui tangit montes, et fumigant.

33 Jeg vil lovsynge Herren så lenge jeg lever; jeg vil synge for min Gud så lenge jeg er til.

Cantabo Domino in vita mea; psallam Deo meo quamdiu sum.

34 Måtte min tale tekkes ham! Jeg vil glede mig i Herren!

Jucundum sit ei eloquium meum; ego vero delectabor in Domino.

35 Men måtte syndere utryddes av jorden, og ugudelige ikke mere finnes! Min sjel, lov Herren! Halleluja!

Deficiant peccatores a terra, et iniqui, ita ut non sint. Benedic, anima mea, Domino.]