Salmenes 10

1 Hvorfor, Herre, står du langt borte? Hvorfor skjuler du ditt åsyn i trengsels tider?

Ut quid, Domine, recessisti longe; despicis in opportunitatibus, in tribulatione?

2 Ved den ugudeliges overmot engstes de elendige; de fanges i de onde råd han har uttenkt.

Dum superbit impius, incenditur pauper: comprehenduntur in consiliis quibus cogitant.

3 For den ugudelige roser sin sjels lyst, og den rovgjerrige sier Herren farvel, håner ham.

Quoniam laudatur peccator in desideriis animæ suæ, et iniquus benedicitur.

4 Den ugudelige sier i sitt overmot: Han hjemsøker ikke. Det er ingen Gud, det er alle hans tanker.

Exacerbavit Dominum peccator: secundum multitudinem iræ suæ, non quæret.

5 Hans veier lykkes til enhver tid; langt borte fra ham i det høie er dine dommer; av alle sine motstandere blåser han.

Non est Deus in conspectu ejus; inquinatæ sunt viæ illius in omni tempore. Auferuntur judicia tua a facie ejus; omnium inimicorum suorum dominabitur.

6 Han sier i sitt hjerte: Jeg skal ikke rokkes, fra slekt til slekt skal jeg ikke stedes i ulykke.

Dixit enim in corde suo: Non movebor a generatione in generationem, sine malo.

7 Hans munn er full av forbannelse og av svik og vold; under hans tunge er ulykke og ondskap.

Cujus maledictione os plenum est, et amaritudine, et dolo; sub lingua ejus labor et dolor.

8 Han ligger i bakhold ved gårdene, på lønnlige steder myrder han den uskyldige, hans øine speider efter den ulykkelige.

Sedet in insidiis cum divitibus in occultis, ut interficiat innocentem.

9 Han lurer på lønnlig sted, lik løven i sitt skjul; han lurer for å gripe den elendige; han griper den elendige idet han drar ham inn i sitt garn.

Oculi ejus in pauperem respiciunt; insidiatur in abscondito, quasi leo in spelunca sua. Insidiatur ut rapiat pauperem; rapere pauperem dum attrahit eum.

10 Han bøier sig, dukker sig ned, og for hans sterke klør faller de elendige.

In laqueo suo humiliabit eum; inclinabit se, et cadet cum dominatus fuerit pauperum.

11 Han sier i sitt hjerte: Gud har glemt det, han har skjult sitt åsyn, han ser det aldri.

Dixit enim in corde suo: Oblitus est Deus; avertit faciem suam, ne videat in finem.

12 Reis dig, Herre! Gud, opløft din hånd, glem ikke de elendige!

Exsurge, Domine Deus, exaltetur manus tua; ne obliviscaris pauperum.

13 Hvorfor skal den ugudelige forakte Gud og si i sitt hjerte: Du hjemsøker ikke?

Propter quid irritavit impius Deum? dixit enim in corde suo: Non requiret.

14 Du har sett det; for du skuer nød og sorg for å legge dem i din hånd; til dig overgir den elendige sin sak, du er den farløses hjelper.

Vides, quoniam tu laborem et dolorem consideras, ut tradas eos in manus tuas. Tibi derelictus est pauper; orphano tu eris adjutor.

15 Sønderbryt den ugudeliges arm, og hjemsøk den ondes ugudelighet, så du ikke mere finner den!

Contere brachium peccatoris et maligni; quæretur peccatum illius, et non invenietur.

16 Herren er konge evindelig og alltid, hedningene blir utryddet av hans land!

Dominus regnabit in æternum, et in sæculum sæculi; peribitis, gentes, de terra illius.

17 De saktmodiges begjæring hører du, Herre! Du styrker deres hjerte, du vender ditt øre til

Desiderium pauperum exaudivit Dominus; præparationem cordis eorum audivit auris tua:

18 for å dømme i den farløses og undertryktes sak. Ikke skal mennesket, som er av jorden, lenger vedbli å volde redsel.

judicare pupillo et humili, ut non apponat ultra magnificare se homo super terram.