Salmenes 10
1 Hvorfor, Herre, står du langt borte? Hvorfor skjuler du ditt åsyn i trengsels tider?
Aw Angraeng, tipongah kangthla ah nang doet ving loe? Tikhoe raihaih ka tongh naah nang hawk ving loe?
2 Ved den ugudeliges overmot engstes de elendige; de fanges i de onde råd han har uttenkt.
Kasae kami loe amoek moe, amtang kaminawk to pacaekthlaek; angmacae poeksethaih mah angmacae to naeh nasoe.
3 For den ugudelige roser sin sjels lyst, og den rovgjerrige sier Herren farvel, håner ham.
Kasae kami loe a palung thungah koeh ih baktiah amoek; anih loe kamtlai koeh hmoek kami to thapaek moe, Angraeng to kasae thuih.
4 Den ugudelige sier i sitt overmot: Han hjemsøker ikke. Det er ingen Gud, det er alle hans tanker.
Kasae kami loe, amoek loiah Sithaw to pakrong ai: a poekhaihnawk boih ah Sithaw han ahmuen om ai.
5 Hans veier lykkes til enhver tid; langt borte fra ham i det høie er dine dommer; av alle sine motstandere blåser han.
Anih ih loklamnawk loe palungsethaih ah oh; nihcae lokcaekhaih loe Sithaw mah paek ih lok hoiah angthla moe, a misanawk to tiah doeh sah ai.
6 Han sier i sitt hjerte: Jeg skal ikke rokkes, fra slekt til slekt skal jeg ikke stedes i ulykke.
Anih mah, Kai loe raihaih ka tong mak ai; natuek naah doeh kam tang mak ai, tiah a poek.
7 Hans munn er full av forbannelse og av svik og vold; under hans tunge er ulykke og ondskap.
Anih ih pakha loe kasaethuihaih, amsawnlok thuihaih, alinghaih hoiah koi, anih palai ah loe raihaih hoi sethaih khue ni oh.
8 Han ligger i bakhold ved gårdene, på lønnlige steder myrder han den uskyldige, hans øine speider efter den ulykkelige.
Anih loe avang taengah anghawk moe, sakpazaehaih tawn ai kami to hum: amtang kami naeh hanah tamquta hoiah a khet.
9 Han lurer på lønnlig sted, lik løven i sitt skjul; han lurer for å gripe den elendige; han griper den elendige idet han drar ham inn i sitt garn.
Kaipui mah akhaw thung hoi moi angang baktih toengah, anih loe anghawkhaih hoiah a angang: amtang kami to angang moe, anih to angmah taengah phak naah palok hoiah a naeh.
10 Han bøier sig, dukker sig ned, og for hans sterke klør faller de elendige.
Amtang kaminawk a thacakhaih thungah akun o thai hanah, angmah hoi angmah to mi tlim ah kaom thacak ai kami baktiah oh.
11 Han sier i sitt hjerte: Gud har glemt det, han har skjult sitt åsyn, han ser det aldri.
Anih mah palung thung hoiah, Sithaw mah pahnet boeh: a mikhmai to hawk ving boeh, natuek naah doeh hnu mak ai boeh, tiah poek.
12 Reis dig, Herre! Gud, opløft din hånd, glem ikke de elendige!
Aw Angraeng, angthawk ah! aw Sithaw, na ban to payangh tahang ah: poek pahnaem kaminawk to pahnet hmah.
13 Hvorfor skal den ugudelige forakte Gud og si i sitt hjerte: Du hjemsøker ikke?
Tipongah kasae kami mah Angraeng to kasae thuih loe? Anih loe Angraeng mah kawbangah doeh na naa tang mak ai, tiah a poek.
14 Du har sett det; for du skuer nød og sorg for å legge dem i din hånd; til dig overgir den elendige sin sak, du er den farløses hjelper.
Toe nang mah loe na hnuk pae; raihaih hoi pacip paaahaih to na ban hoi lak hanah na khet: amtang kami loe angmah hoi angmah to nang khaeah ang paek; tipongah tih nahaeloe nang loe ampa tawn ai kami bomkung ah na oh.
15 Sønderbryt den ugudeliges arm, og hjemsøk den ondes ugudelighet, så du ikke mere finner den!
Sethaih sah kami hoi zaehaih sah kami ih ban to khaek pae ah: a sak ih sethaih hnu ai karoek to pakrong ah.
16 Herren er konge evindelig og alltid, hedningene blir utryddet av hans land!
Angraeng loe dungzan hoi dungzan khoek to Siangpahrang ah oh poe: Sithaw panoek ai kaminawk loe a prae thung hoiah anghmaa o tih.
17 De saktmodiges begjæring hører du, Herre! Du styrker deres hjerte, du vender ditt øre til
Aw Angraeng, nang loe mi tlim ah khosah kaminawk koehhaih to na panoek pae: nihcae ih palungthin to na caksak:
18 for å dømme i den farløses og undertryktes sak. Ikke skal mennesket, som er av jorden, lenger vedbli å volde redsel.
Long kami mah pacaekthlaek let han ai ah, ampa tawn ai kami hoi pacaekthlaekhaih tongh kaminawk, toenghaih hoi lokcaek hanah nihcae qahhaih lok to na tahngaih pae.
