Salomos Ordsprog 13

1 En vis sønn hører på sin fars tilrettevisning, men en spotter hører ikke på irettesettelse.

‌ʻOku ongoʻi ʻe he foha ʻoku poto ʻae akonaki ʻa ʻene tamai: ka ʻoku ʻikai ke maʻu ʻae valoki ʻe he faʻa manuki.

2 Av sin munns frukt nyter en mann godt, men de troløses hu står til vold.

‌ʻE kai ʻe he tangata ʻae lelei ʻi he fua ʻo hono ngutu: ka ʻe hoko ʻae fakamālohi ki he laumālie ʻoe kakai fai kovi.

3 Den som vokter sin munn, bevarer sitt liv; den som lukker sine leber vidt op, ham blir det til ulykke.

Ko ia ʻoku vakai ki hono ngutu, ʻoku tauhi ʻe ia ʻene moʻui: ka ʻe hoko ʻae fakaʻauha kiate ia ʻoku fakamanga lahi hono loungutu.

4 Den late attrår og får intet, men de flittige næres rikelig.

‌ʻOku holi ʻae laumālie ʻoe fakapikopiko, ka ʻoku ʻikai te ne maʻu ha meʻa: ka ʻe fafangaʻi ʻae laumālie ʻoe faʻa ngāue.

5 Den rettferdige hater løgnaktige ord, men den ugudelige gjør det som ondt og skammelig er.

‌ʻOku fehiʻa ki he loi ʻae tangata māʻoniʻoni: ka ko e tangata angahala ko e fakalielia ia, pea ʻoku hoko ia ʻo mā.

6 Rettferdighet verner den som lever ustraffelig, men ugudelighet feller den som gjør synd.

‌ʻOku fokotuʻumaʻu ʻi hono hala ʻe he māʻoniʻoni ʻaia ʻoku angatonu; ka ʻoku tulaki hifo ʻe he kovi ʻaia ʻoku angahala.

7 Den ene ter sig som en rik mann og har dog slett ingen ting, og den andre ter sig som en fattig mann og har dog meget gods.

‌ʻOku ai ʻaia ʻoku ne fakamaʻumeʻaʻi ia, ka ʻoku ne masiva pe: pea ʻoku ai ʻaia ʻoku ne fakamasivaʻi ia, ka ʻoku maʻu ʻe ia ʻae koloa lahi.

8 En manns rikdom er løsepenger for hans liv, men den fattige er det ingen som truer.

Ko e koloa ʻae tangata ko e huhuʻi ia ʻo ʻene moʻui: ka ʻoku ʻikai fanongo ki he valoki ʻae masiva.

9 De rettferdiges lys skinner lystig, men de ugudeliges lampe slukner.

‌ʻOku fiefia ʻae maama ʻoe māʻoniʻoni ka ʻe tāmateʻi ʻae maama ʻoe angahala.

10 Ved overmot voldes bare trette, men hos dem som lar sig råde, er visdom.

‌ʻOku tupu pe ʻi he fielahi ʻae fekeʻikeʻi: ka ʻoku maʻu ʻae poto ʻekinautolu kuo akonakiʻi lelei.

11 Lett vunnet rikdom minker, men den som samler litt efter litt, øker sitt gods.

Ko e koloa ʻoku maʻu ʻi he vikiviki ʻe fakaʻaʻau ia ke ʻosi: ka ʻe fakalahi ia kiate ia ʻoku tānaki ʻi he faʻa ngāue.

12 Langvarig venting gjør hjertet sykt, men et opfylt ønske er et livsens tre.

‌ʻOku pongia ʻae loto ʻi he ʻamanaki ʻoku tuai ʻene hoko: pea ka hoko mai ʻaia ʻoku holi ki ai, ʻoku hangē ia ko e ʻakau ʻoe moʻui.

13 Den som forakter ordet, ødelegger sig selv; men den som frykter budet, han får lønn.

‌ʻE fakaʻauha ia ʻaia ʻoku fehiʻa ki he folofola: ka ʻe fiemālie pe ia ʻaia ʻoku manavahē ki he fekau.

14 Den vises lære er en livsens kilde, ved den slipper en fra dødens snarer.

Ko e fono ʻae poto ko e matavai ia ʻoe moʻui, ke tau hao ai mei he ngaahi tauhele ʻoe mate.

15 Ved god forstand vinner en menneskenes yndest, men de troløses vei er hård.

‌ʻOku tupu mei he fakakaukau lelei ʻae ʻofa: ka ʻoku faingataʻa ʻae hala ʻoe kakai angahala.

16 Hver den som er klok, går frem med forstand, men en dåre utbreder dårskap.

‌ʻOku faʻa kau ki he ʻilo ʻae tangata fakapotopoto: ka ʻoku fakahā pe ʻe he vale ʻa ʻene vale.

17 Et ugudelig sendebud faller i ulykke, men et trofast bud er lægedom.

‌ʻOku tō ki he kovi ʻae talafekau angakovi: ka ko e fakamoʻui ʻae talafekau ʻoku angatonu.

18 Armod og skam får den som ikke vil vite av tukt; men den som akter på refselse, blir æret.

‌ʻE hoko ʻae masiva mo e mā kiate ia ʻoku ne tekeʻi ʻae akonaki: ka ʻe hakeakiʻi ia ʻaia ʻoku tokanga ki he valoki.

19 Opfylt ønske er søtt for sjelen, men å holde sig fra det onde er en vederstyggelighet for dårer.

‌ʻOku huʻamelie ki he laumālie ʻae hoko mai ʻoe meʻa ʻoku tau holi ki ai: ka ko e meʻa fakalielia ki he vale ʻae tafoki mei he kovi.

20 Søk omgang med de vise, og du skal bli vis; men dårers venn går det ille.

Ko ia ʻoku ʻaʻeva fakataha mo e kakai poto ʻe poto ai ia: ka ʻe fakaʻauha ia ʻoku kaumeʻa mo e kakai vale.

21 Ulykke forfølger syndere, men rettferdige lønnes med godt.

‌ʻOku tulia ʻae kau angahala ʻe he kovi: ka ʻe toe totongi ʻaki ʻae lelei kiate kinautolu ʻoku māʻoniʻoni.

22 Den gode efterlater arv til barnebarn, men synderens gods er gjemt til den rettferdige.

‌ʻOku tuku ʻae tofiʻa ʻe he tangata angalelei ki he fānau ʻa ʻene fānau: ka ko e koloa ʻae angahala kuo tānaki maʻa e kakai angatonu.

23 De fattiges nyland gir meget føde; men mangen rykkes bort fordi han ikke gjør det som rett er.

‌ʻOku ai ʻae meʻakai lahi ʻi he faʻa keli ʻae masiva: ka ʻoku ai ʻoku maumauʻi ko e meʻa ʻi he masiva poto.

24 Den som sparer sitt ris, hater sin sønn; men den som elsker ham, tukter ham tidlig.

Ko ia ʻoku ne taʻofi ʻene meʻa kinikinisi ʻoku ne fehiʻa ki hono foha: ka ko ia ʻoku ʻofa ki ai ʻoku ne tautea ia ʻoka ʻaonga ke fai.

25 Den rettferdige eter så han blir mett, men de ugudeliges buk blir tom.

‌ʻOku kai ʻe he māʻoniʻoni ke fakamākona hono laumālie: ka ʻe fiekaia ʻae kete ʻoe angahala.