< Salomos Ordsprog 12 >

1 Den som elsker tukt, elsker kunnskap; men den som hater refselse, er dum.
مَنْ يُحِبُّ التَّأْدِيبَ يُحِبُّ الْمَعْرِفَةَ، وَمَنْ يَمْقُتُ التَّأْنِيبَ غَبِيٌّ.١
2 Den gode får nåde hos Herren, men den svikefulle mann fordømmer han.
الصَّالِحُ يَحْظَى بِرِضَى الرَّبِّ، وَرَجُلُ الْمَكَائِدِ يَسْتَجْلِبُ قَضَاءَهُ.٢
3 Ugudelighet hjelper intet menneske til å stå støtt, men de rettferdiges rot rokkes ikke.
لاَ يَثْبُتُ الإِنْسَانُ بِالشَّرِّ، أَمَّا أَصْلُ الصِّدِّيقِ فَلاَ يَتَزَعْزَعُ.٣
4 En god hustru er sin manns krone, men en dårlig er som råttenhet i hans ben.
الْمَرْأَةُ الْفَاضِلَةُ تَاجٌ لِزَوْجِهَا، أَمَّا جَالِبَةُ الْخِزْيِ فَكَنَخْرٍ فِي عِظَامِهِ.٤
5 De rettferdige tenker bare på det som rett er; de ugudeliges råd er svik.
مَقَاصِدُ الصِّدِّيقِ شَرِيفَةٌ، وَتَدَابِيرُ الشِّرِّيرِ غَادِرَةٌ.٥
6 De ugudelige taler alltid om å lure efter blod, men de opriktiges munn frelser dem.
كَلاَمُ الأَشْرَارِ يَتَرَبَّصُ لِسَفْكِ الدَّمِ، وَأَقْوَالُ الْمُسْتَقِيمِينَ تَسْعَى لِلإِنْقَاذِ.٦
7 De ugudelige kastes over ende, og så er de ikke mere; men de rettferdiges hus står fast.
مَصِيرُ الأَشْرَارِ الانْهِيَارُ وَالتَّلاَشِي، أَمَّا صَرْحُ الصِّدِّيقِينَ فَيَثْبُتُ رَاسِخاً.٧
8 En mann roses alt efter som han har forstand, men den hvis hjerte er forvendt, blir til forakt.
يُحْمَدُ الْمَرْءُ لِتَعَقُّلِهِ، وَيُزْدَرَى ذُو الْقَلْبِ الْمُلْتَوِي.٨
9 Bedre er en småkårsmann som har en tjener, enn en som vil være storkar, men ikke har brød.
الْحَقِيرُ الْكَادِحُ خَيْرٌ مِنَ الْمُتَعَاظِمِ الْمُفْتَقِرِ لِلُقْمَةِ الْخُبْزِ.٩
10 Den rettferdige har omsorg for sin buskap, men den ugudeliges hjerte er hårdt.
الصِّدِّيقُ يُرَاعِي نَفْسَ بَهِيمَتِهِ، أَمَّا الشِّرِّيرُ فَأَرَقُّ مَرَاحِمِهِ تَتَّسِمُ بِالْقَسْوَةِ.١٠
11 Den som dyrker sin jord, mettes med brød; men den som jager efter tomme ting, er uten forstand.
مَنْ يُفْلِحْ أَرْضَهُ، تَكْثُرْ غَلَّةُ خُبْزِهِ، وَمَنْ يُلاَحِقُ الأَوْهَامَ فَهُوَ أَحْمَقُ.١١
12 Den ugudelige attrår det som er en snare for de onde; men de rettferdige gir Gud fast rot.
يَشْتَهِي الشِّرِّيرُ مَنَاهِبَ الإِثْمِ، أَمَّا الصِّدِّيقُ فَيَزْدَهِرُ.١٢
13 I lebenes synd ligger en ond snare, men den rettferdige kommer ut av trengsel.
يَقَعُ الشِّرِّيرُ فِي فَخِّ أَكَاذِيبِ لِسَانِهِ، أَمَّا الصِّدِّيقُ فَيُفْلِتُ مِنَ الضِّيقِ.١٣
14 Av sin munns frukt mettes en mann med godt, og hvad et menneskes hender har gjort, det gjengjeldes ham.
مِنْ ثَمَرِ صِدْقِ أَقْوَالِهِ يَشْبَعُ الإِنْسَانُ خَيْراً، كَمَا تُرَدُّ لَهُ ثِمَارُ أَعْمَالِ يَدَيْهِ.١٤
15 Dårens vei er rett i hans egne øine, men den som hører på råd, er vis.
يَبْدُو سَبِيلُ الأَحْمَقِ صَالِحاً فِي عَيْنَيْهِ، أَمَّا الْحَكِيمُ فَيَسْتَمِعُ إِلَى الْمَشُورَةِ.١٥
16 Dårens vrede blir kjent samme dag, men den som skjuler krenkelser, er klok.
يُبْدِي الأَحْمَقُ غَيْظَهُ فِي لَحْظَةٍ، أَمَّا الْعَاقِلُ فَيَتَجَاهَلُ الإِهَانَةَ.١٦
17 Den som er ærlig i sine ord, taler sannhet, men et falskt vidne taler svik.
مَنْ يَنْطِقْ بِالصِّدْقِ يَشْهَدْ بِالْحَقِّ، أَمَّا شَاهِدُ الزُّورِ فَيَتَكَلَّمُ بِالْكَذِبِ.١٧
18 Mange taler tankeløse ord, som stikker likesom sverd; men de vises tunge er lægedom.
رُبَّ مِهْذَارٍ تَنْفُذُ كَلِمَاتُهُ كَطَعَنَاتِ السَّيْفِ، وَفِي أَقْوَالِ فَمِ الْحُكَمَاءِ شِفَاءٌ.١٨
19 Sannhets lebe blir fast for all tid, men falskhets tunge bare et øieblikk.
أَقْوَالُ الشِّفَاهِ الصَّادِقَةِ تَدُومُ إِلَى الأَبَدِ، أَمَّا أَكَاذِيبُ لِسَانِ الزُّورِ فَتَنْفَضِحُ فِي لَحْظَةٍ.١٩
20 Det er svik i deres hjerte som smir ondt; men de som råder til fred, får glede.
يَكْمُنُ الْغِشُّ فِي قُلُوبِ مُدَبِّرِي الشَّرِّ، أَمَّا الْفَرَحُ فَيَمْلأُ صُدُورَ السَّاعِينَ إِلَى السَّلاَمِ.٢٠
21 Det rammer ikke den rettferdige noget ondt, men de ugudelige får ulykke i fullt mål.
لاَ يُصِيبُ الصِّدِّيقَ سُوءٌ، أَمَّا الأَشْرَارُ فَيَحِيقُ بِهِمُ الأَذَى.٢١
22 Falske leber er en vederstyggelighet for Herren, men de som går frem med ærlighet, er ham til velbehag.
الشِّفَاهُ الْكَاذِبَةُ رِجْسٌ لَدَى الرَّبِّ، وَمَسَرَّتُهُ بِالْعَامِلِينَ بِالصِّدْقِ.٢٢
23 Et klokt menneske skjuler det han vet, men dårers hjerte roper ut sin dårskap.
الْعَاقِلُ يَحْتَفِظُ بِعِلْمِهِ، وَقُلُوبُ الْجُهَّالِ تَفْضَحُ مَا فِيهَا مِنْ سَفَاهَةٍ.٢٣
24 Den flittiges hånd kommer til å styre, men lathet blir træl.
ذُو الْيَدِ الْمُجْتَهِدَةِ يَسُودُ، وَالْكَسُولُ ذُو الْيَدِ الْمُرْتَخِيَةِ يَخْدُمُ تَحْتَ الْجِزْيَةِ.٢٤
25 Sorg i en manns hjerte trykker det ned, men et godt ord gleder det.
الْقَلْبُ الْقَلِقُ الْجَزِعُ يُوْهِنُ الإِنْسَانَ، وَالْكَلِمَةُ الطَّيِّبَةُ تُفَرِّحُهُ.٢٥
26 Den rettferdige veileder sin næste, men de ugudeliges vei fører dem vill.
الصِّدِّيقُ يَهْدِي صَاحِبَهُ، أَمَّا طَرِيقُ الأَشْرَارِ فَتُضِلُّهُ.٢٦
27 Lathet steker ikke sin fangst, men flid er en kostelig skatt for et menneske.
الْمُتَقَاعِسُ لاَ يَحْظَى بِصَيْدٍ، وَأَثْمَنُ مَا لَدَى الإِنْسَانِ هُوَ اجْتِهَادُهُ.٢٧
28 På rettferds sti er liv, og en ryddet vei fører ikke til døden.
سَبِيلُ الْبِرِّ يُفْضِي إِلَى الْحَيَاةِ، وَفِي طَرِيقِهِ خُلُودٌ.٢٨

< Salomos Ordsprog 12 >