Markus 7
1 Og fariseerne og nogen av de skriftlærde, som var kommet fra Jerusalem, samlet sig om ham.
Nikhat hi Pharisee holeh hou lamkai danthu sunho phabep Jerusalem a kipat'in Yeshua kimupi dingin ahung un ahi.
2 Og de fikk se at nogen av hans disipler åt med vanhellige, det er uvaskede, hender;
Aseijuite mi phabep khat in dan nitlou leh, khut soplouva an aneh uchu ahung mudoh tauve.
3 fariseerne og alle jøder eter ikke uten at de først omhyggelig har vasket hendene, for de holder fast ved de gamles vedtekt,
(Judah ho adehset'a, Pharisee hon akhang akhanga chonna dan dungjuiya khut phatea sopngim louva anehji lou u ahi.
4 og når de kommer fra torvet, eter de ikke før de har vasket sig, og det er meget annet som de har vedtatt å holde: vaskninger av beger og krus og kobberkar og benker.
Hitobangma chun, amahon kailhanga kicho hijongle twiya khut adelutlou leh ima anengai pouve. Hiche chu chonnangai tampi—khomho, belho, sum-eng chule jalkhunho sopthengna kin-gun—hitobang chondan tampi anei lah-uva khat ahi.)
5 Og fariseerne og de skriftlærde spurte ham: Hvorfor følger ikke dine disipler de gamles vedtekt, men eter med vanhellige hender?
Hiti chun, Pharisee holeh hou dan thuhil hon adong un, “Ipijeh'a naseijuiten akhang akhanga ichonna ngaiyu banga khut soplouva an aneh-uham?” atiuvin ahi.
6 Men han sa til dem: Rett spådde Esaias om eder, I hyklere, således som skrevet er: Dette folk ærer mig med lebene, men deres hjerte er langt borte fra mig;
Yeshuan adonbut'in, “Isaiah Themgaovin mi phalhem nangho chungchang thua: ‘Hiche nam mite hin akamsung uvin eichoian un, alung thimula keiya konin gamlatah ahi.
7 men de dyrker mig forgjeves, idet de lærer lærdommer som er menneskebud.
Amahon eihouvuhi moh ahi. Mihem semthu lungsuhto ho chu Pathen thupeh dan'a ahil u ahi,’ tin anaseiye.
8 I forlater Guds bud og holder fast ved menneskers vedtekt.
Nanghon Pathen danthupeh ahibangtah chu nahsahmon nakoiyun nangho chonnamlhah joh natuhdetjo tauve.
9 Og han sa til dem: Det er riktig vakkert at I gjør Guds bud til intet for å holde eders vedtekt.
Nachonna ngaiyu natuh dettheina diuvin Pathen danthupeh tahbeh chu nahei lamdang uve.
10 For Moses har sagt: Hedre din far og din mor, og: Den som banner far eller mor, skal visselig dø;
Atekahnan, Mose'n Pathen'a hungkon danthu napeuve: ‘Nanu le napa jabolun,’ chule ‘Koihileh anu le apa housea chu thi jeng hen,’ ati.
11 men I sier: Om et menneske sier til far eller mor: Det du skulde ha hatt til hjelp av mig, det skal være en korban, det er en gave til templet,
Hinlah mihon anu le apa koma, ‘Gelse hih'un, kahinpanhu joupoi, ajehchu kahinpeh ding chu Pathen'a dia kapeh dingin kakiteptai,’ tia aseitheiyu jongleh aphatmona aumpoi natiuve.
12 så lar I ham ikke lenger få lov til å gjøre noget for far eller mor,
Hiti chun nule pate agel-thupitah diu angaikhohpoi natiuve.
13 og således gjør I Guds ord til intet ved eders vedtekt, som I har pålagt menneskene. Og meget av samme slag gjør I.
Hitia hi nangho chon-namlhah joh najui jing theina diuva Pathen thupeh hochu juilouva nakahlhah jiu ahitai,” ati.
14 Og han kalte atter folket til sig og sa til dem: Hør på mig alle, og forstå hvad jeg sier!
Chuin mipite chu athuhil ngaidin akouvin, “Nabonuvin ngaiyun, chule hetthem ding gouvin.
15 Det er intet utenfor mennesket som kan gjøre ham uren når det kommer inn i ham; men det som går ut av mennesket, det er det som gjør mennesket urent.
Polama kon'asunga lutchun ima asubohpon; lungsunga kon'a hung potdoh joh chun asuhbohji ahibouve.
16 Om nogen har ører å høre med, han høre!
Angaina ding nakhang neiyin ngaihen,” ati.
17 Og da han var kommet inn i et hus, bort fra folket, spurte hans disipler ham om denne lignelse.
Chuin Yeshuan mihonpi chu adalhan insung alut leh aseijuiten thulem asei chun ipilamdol akoa avetsah ham tin adongui.
18 Og han sa til dem: Er da også I så uforstandige? Skjønner I ikke at intet som kommer inn i mennesket utenfra, kan gjøre ham uren?
“Nanghon jong nahet theilou laiyu ong? Natahsa sunga lut an nanehho chun nahin suhboh lou u ahi chu namu theilouvuham?
19 Det kommer jo ikke inn i hans hjerte, mere bare i hans buk, og går ut den naturlige vei, hvorved all mat blir renset.
An nanehlut'u chu lungsunga lutlouvin oisungah alut in posona-ah ahungdoh jitai.” (Hitia kiseihi, Pathen mitmun an jouse hi santhei dol ahisoh keiye ti aphondohna ahi).
20 Men han sa: Det som går ut av mennesket, det er det som gjør mennesket urent.
Chule Aman aseibe kit'in, “Lungsunga kon'a hungpot chun mi asuhboh ahi.
21 For innenfra, fra menneskenes hjerte, kommer de onde tanker: utukt, tyveri, mord,
Ijeh inem iti leh mihem lungsunga konin apolamah—lunggitlou, jonthanhoi, guchat, toltha,
22 hor, havesyke, ondskap, svik, skamløshet, ondt øie, bespottelse, overmot, uforstand.
Midangtoh-jon, papset, gitlou, mi-dohabol, huhna, kimitthipna, kitaitom, hoitho, ngolna kitiho hi ahung sohdoh ji'e.
23 Alle disse onde ting kommer ut innenfra og gjør mennesket urent.
Hiche thilpha louho hi lungsunga potdoh ahin, mihem suboh ji chu ahiuve,” ati.
24 Og han stod op og gikk bort derfra til Tyrus' og Sidons landemerker. Og han gikk inn i et hus, og vilde ikke at nogen skulde få vite det, og det kunde dog ikke holdes skjult;
Chuin Yeshuan Galilee gam adalhan, sahlama Tyre gamsungah achetai. Hikoma chun in khat'a alhungin, aumna in chu koima hetsah anompoi, ahinlah akiselthei deh tapoi.
25 men en kvinne hvis datter hadde en uren ånd, hadde fått høre om ham, og kom straks og falt ned for hans føtter.
Hiachun Ama thudol anajakha numei khat ahungin, akengbula ahung bohkhup in ahi. Amanu achanu chu lhagaoboh vop ahin,
26 Men kvinnen var en hedensk kvinne, syrofønikisk av ætt; og hun bad ham at han vilde drive den onde ånd ut av hennes datter.
Achanu a kon'a lhagaoboh anodohpeh dingin ahung taovin ahi. Amanu chu Syrian Phoenicia tolkon, Gentile-ho ahijeh chun,
27 Og han sa til henne: La først barna bli mette! for det er ikke vakkert å ta brødet fra barna og kaste det for de små hunder.
Yeshuan ajah-a, “Amasapenin keima insung, Judate chateho kavahva masat tahdi ding ahi. Chate changlhah lahpeh-a uichate masanga selhah angai ahipoi,” ati.
28 Men hun svarte ham: Det er sant, Herre! de små hunder eter jo under bordet av barnas smuler.
Amanun jong, “Hichu ahinai, Pakai, hijongle dokhang noiya um uichan jong chate lhengkonga kon tolkhe changlhah nehmoh anehkhah jiu khula-em,” tin adonbut in ahi.
29 Og han sa til henne: For dette ords skyld sier jeg dig: Gå bort! Den onde ånd er faret ut av din datter.
Chuin Yeshuan, “Nadonbut hoilheh-e! Tuhin na-in'ah chetan, nachanu chu thilhan adalhatai,” atipehtai.
30 Og hun gikk bort til sitt hus og fant at barnet lå på sengen, og at den onde ånd var faret ut.
Hichun Amanu jong a-in'a acheleh achanu chu jalkhun'a analup amun, lhagaoboh anapotdohtan ahi.
31 Og da han gikk ut igjen fra Tyrus' landemerker, kom han gjennem Sidon til den Galileiske Sjø, midt igjennem Dekapolis-landet.
Yeshuan Tyre gamkol sungse adalhan, Sidon ajotpan Decapolis gamkai ajotpeh in, Galilee Dillen alhungtai.
32 Og de førte til ham en mann som var døv og hadde ondt for å tale, og de bad ham legge sin hånd på ham.
Chuin anangong, pao jong paochen theilou khat hi ahenga ahin puiyun, achunga akhut angap dingin ataovun ahi.
33 Og han tok ham avsides fra folket, og stakk sine fingrer i hans ører og spyttet og rørte ved hans tunge,
Hichun Aman mipi lah'a konin apuidohin, akhutchalin akol sung akhoiyin,
34 og så op mot himmelen, sukket og sa til ham: Effata! det er: lat dig op!
Achil aset in, alei athamin, chuin vanlam aven akhoisan, “Ephphatha,” ati. Hichu kihongin! tina ahi.
35 Og straks blev hans ører oplatt, og hans tunges bånd blev løst, og han talte rent.
Chuphat tah chun ana avangin, aleigui jong akilham tan, kichehtah'in apaotheitai.
36 Og han forbød dem å si det til nogen; men jo mere han forbød dem det, dess mere kunngjorde de det.
Chuin Aman amaho chu koima jah-a aseidohlou diuvin akhamtan ahi. Ahinla amahon ahaseiphong cheh'un ahi.
37 Og de var overvettes forundret og sa: Han har gjort alle ting vel; både gjør han at de døve hører, og at de målløse taler.
Kidang asabehseh jengun, avel avelin, “Aman ijakai abol jouse hi aloupi lheh jenge. Nangongla ana avansah-in, paomola apaosah-e,” atiuvin ahi.
